Password Fail

Her er ditt passord

Nylig gikk jeg gjennom nærmere 150 nettsider og byttet passord på kontoene mine. Listen over netsidene har jeg i «safen». Som mange andre bruker jeg et eget verktøy for å holde rede på passordene. Jeg benytter LastPass, men det finnes mange tilsvarende med eller uten krav til nett. Det sikreste er selvsagt en lokal safe, slik at man unngår mye av problematikken forbundet med en online løsning, men det handler også om brukervennlighet og tilgang. Derfor har jeg sterke, unike passord på samtlige sider jeg benytter, og kanskje det sterkeste av dem alle er for «safen» selv.

De flest passord er basert på et system som jeg selv har kommet på. Ettersom det følger et system er det selvsagt mulig å finne et mønster, men med mindre et program er skrevet for nettopp dette anser jeg de som svært usannsynlig at noen tar seg bryet. Litt samme logikk som at innbruddstyver heller går inn i villaene noen hundre meter unne leiligheten min. Det er enklere.

Etterhvert som jeg gikk gjennom listen av nettsider oppdaget jeg at svært mange har dårlige rutiner rundt sikkerheten, enten de oppbevarte passordene uforsvarlig (kanskje i klartekst) eller hadde regler som begrenset hvor gode passordene kan være. Mange sendte en epost med bekreftelse på endret passord, hvor passordet var lagt ved i eposten i klartekst. Slik som også noen nettsider gjerne gjør ved registrering. Det er flere grunner til at dette er en dårlig idé:

  • Eposten blir lagret i flere systemer = passordet er lagret i flere systemer. I klartekst.
  • Brukeren trenger som oftest ikke bli påminnet sitt eget passord. Han/hun har tastet det inn selv, og ingen andre trenger vite om det.
  • Selv etter at eposten er slettet vil høyst sannsynlig flere kopier eksistere i andre systemer.
  • Sikkerheten kan være brutt allerede før brukeren har lest eposten.

For å nevne noen.

Det er ingen grunn til å sende passord i eposten.

Når brukeren velger sitt passord ved registrering har vedkommende sannsynligvis god kontroll over hva dette passordet er. Det er typisk tastet inn i to felt, hvor det også gjøres en sjekk om de er like. Hvordan passord håndteres etter dette er litt forskjellig, men ofte blir det håndtert på en dårlig måte.

Om passordet sendes tilbake til den nye brukeren på epost er sikkerheten allerede svekket. Det er utenfor kontroll, og man kan ikke lenger garantere at kun brukeren vet hva passordet er. Det vil ligge kopier av eposten med passordet i flere systemer, i tillegg til at det kan være snust opp på nettverket. Og avsender har ingen kontroll over hvem som har tilgang til mottakers epost.

Skulle brukeren glemme sitt passord bør det være en smal sak å ha en mekanisme for å sette et nytt passord. En vanlig måte å løse dette på er å enten sende brukeren et nytt og midlertidig passord (gjerne med tvang om nytt passord etter innlogging) eller ved å sende en lenke til inntasting av nytt passord (som selvsagt kun er gyldig en viss tid).

Passordet skal ikke lagres!

I løpet av de siste årene har det vært mange saker i media rundt kontoer på avveie. Felles for de fleste av disse har vært dårlig sikkerhet i systemene som har håndtert kontoinformasjon. En gjenganger har vært passord lagret i en database, som noen har fått tilgang til.

De som ikke kjenner til mulighetene lurer gjerne på hvordan man kan bekrefte et passord uten å lagre det. En løsning er å lagre en hash av passordet. En hash er veldig forenklet et resultat av en hashfunksjon med passord som input. Det skal ikke være enkelt å finne ut hva input var, helst umulig. Altså en enveis funksjon.

Tidligere anså man med hash problemet som løst. Et passord ble kjørt gjennom en funksjon som ga en hash som resultat. Denne hashen ble så lagret i en database, sammen med brukernavn og eventuelle andre data om brukeren. Ved innlogging tar man så passordet brukeren taster gjennom samme funksjon og sammenligner resultatet med det som er lagret for brukeren. Er de like vet man så at brukeren har tastet riktig. Og kun brukeren vet passordet. Eller?

Problemet med denne løsningen, som fortsatt brukes i stor grad, er at samme funksjon brukes i mange systemer og samme passord gir alltid samme resultat. Dermed kan man gjøre en del ting for å finne ut hva passordet egentlig er. Med brute-force kan man lage en såkalt rainbow-tabell, en tabell som inneholder hasher for de fleste kombinasjoner et passord kan bestå av. Dermed kan man slå opp en hash i denne tabellen for å finne riktig passord. Selv uten en slik tabell kan man med dagens hardware finne et passord lagret med en svak hashfunksjon relativt raskt.

Selvsagt har noen tenkt ut noen smarte løsninger for dette. En mer komplisert hashfunksjon kan benyttes sammen et såkalt salt. Et salt er kort og godt tilfeldig data. Saltet lagres sammen med hashen (beregnet av hashfunksjonen med passord og saltet som input), men uten passordet. Ved innlogging benyttes samme salt til å beregne en hash sammen det inntastede passord, for deretter å kontrollere om de to hashene er like. Ettersom saltet er tilfeldig for hver bruker blir det også utrolig mye vanskeligere å finne frem til riktig passord med brute-force. En rainbow-tabell må dermed bestå av samtlige kombinasjoner for både hash og salt, som i praksis vil kreve fantastisk mye tid.

De fleste gode rammeverk har innebygd funksjonalitet for dette, eller tilbyr det ved tredjeparts løsninger.

Svakeste ledd

Som nevnt trenger skal ikke systemene lagre passordet. Dermed er også de fleste regler som nettsider har lagt på passordene lite nyttige. De tjener ikke til annet enn å gjøre sikkerheten svakere. Eksempel er maks lengde på passord. Ettersom en hash typisk har en fast lengde, uavhengig av passord, ser jeg liten grunn til å legge slike restriksjoner på brukeren. Det samme gjelder også bruken av tegn i passord, enten det er krav for eller mot visse tegn. Noen nettsider krever alle tegn er enten gyldige bokstaver eller tegn, og har dermed effektivt begrenset antall mulige kombinasjoner betraktelig. Er det krav om visse tegn (f.eks et punktum) er heller ikke dette heldig, siden man da oppgir hvilke tegn som må være inkludert, en joker mindre å finne ut av for den med uærlige hensikter.

I tillegg er det slik at de fleste velger et passord de kan huske. I dag har gjerne de fleste brukere mange kontoer, passord og pinkoder de skal huske på. For å gjøre dette enklere velger de gjerne noe som er lett å huske. F.eks «Bamse1″. Når passordet skal byttes? «Bamse2″. Ved å ha strenge regler for hvordan passord skal bygges opp velger mange minste motstands vei, og finner på et passord som er veldig lett å huske, men også veldig lett å finne ut av. Spesielt kravet om at passord må endres med jevne mellomrom legger opp til denne praksisen.

Sikkerhet er et race mellom flere parter. Mens sikkerheten stadig blir bedre, oppdages det også hele tiden smartere metoder for å komme rundt sikkerheten. Som oftest er brukeren selv det svakeste leddet, men noen ganger klarer nettstedet selv å gjøre seg svakere. Når det er så lett å heve sikkerheten, og vi stadig ser kontoinformasjon på avveie, finnes det ingen unnskyldning for ikke ta grep for sine egne nettsider. Og kommer du over en nettside som åpenbart har dårlig sikkerhet kan det lønne seg å si ifra om dette. Ikke bare for din egen del, men også for andre.

Benytter du samme passord flere steder er du spesielt utsatt. Men det gjør du vel ikke?

I Know Kung Fu

Jeg gikk på judo en kort stund som barn. Sånn i ettertid ser jeg at dette var bortkastet tid, for jeg hadde jo allerede lært meg Karate etter å ha klokket mange nok timer med International Karate+…

Slik resonnerer avisene og journalistene seg frem tydeligvis. Nok en gang skal media fortelle oss hvordan voldelige spill avler voldelige personer og påvirker mange av oss til å ville andre vondt. Gjennom skyte- og krigsspill kan vi trene opp oss opp til å bli erfarne militære, uten å engang ha tatt i et ekte våpen. Kan dette stemme?

Interressen for spill er forskjellig. For noen er spill en barnslig greie som man ikke helt forstår seg på, mens for andre kan det være et problematisk område fordi man ikke klarer å slå det av. For de fleste er det noe imellom. De aller fleste av oss liker å spille i en eller annen form, enten det er på en datamaskin, konsoll, brettspill eller til og med sport. Ja, for sport er da også spill er det ikke? For meg er spill noe jeg liker å gjøre for å koble av en gang iblant. En slags hobby, som i likhet med mine andre interesser, må være i balanse med resten av det som utgjør hverdagen min. Det betyr at jeg ikke ønsker å la det gå utover familie, jobb, venner eller andre viktige deler av livet mitt. Det samme kan jeg også si om min interesse for foto. Det må være balanse. Samtidig forventer jeg til en viss grad forståelse for at dette er noe jeg liker å bruke tid på.

Det er altså tv- og dataspill som er synderen i øyeblikket. Tidligere har det vært bøker, film og musikk som har vært den store trusselen. For å nevne noe.

Elvis Presley ble av mange fremstilt som djevelen selv med musikken sin, og mange var ikke bare bekymret for de moralske effektene den hadde, men betraktet han som en fare for rikets sikkerhet. Om heavy metal ble det sagt at man kunne spille platene baklengs og høre djevelens budskap. I dag er har vi grupper som fremfører langt mørkere musikk med i Melodi Grand Prix og kristen heavy metal. Det er med andre ord langt mer akseptert enn hva noen kunne tro for bare kort tid siden.

Filmer har gått langt i sjokkere, skremme og vise oss mest mulig realistiske scener innen krig, vold og brutaliteter. I min oppvekst så jeg The Crow som fort ble en favorittfilm for meg og mange andre. Mine foreldre så også denne filmen en kveld, og dagen etter fant jeg filmen liggende på bordet med en lapp ”Denne skal ikke lillebroren din se!”. Kanskje er det nettopp dette som er det største problemet, at foreldrene ikke engasjerer seg nok?

Det finnes mange filmer som er mye verre enn The Crow, og de har da også fått kjørt seg gjennom mediaoppstyr flere av dem. Eksempelvis Saw-serien. I oppveksten min hadde vi Hellraiser, Childs Play og flere. Likevel ble det folk av oss også.

Men så var dette med spill da. Mange mener at siden man tross alt styrer hva som skjer på skjermen har dette en mye større påvirkningskraft enn noe annet. Og det har de kanskje også rett i. Personlig tror jeg det er veldig individuelt hvordan dette påvirker oss. Noen blir mer påvirket enn andre, og noen har store problemer med å legge vekk spillene. for de aller fleste er ikke dette et problem. Det samme kan sies om så mangt, for eksempel alkohol, røyk, sosiale medier eller trening.

Det er mye forsking rundt effekten voldelige spill har på oss, uten at vi har fått et endelig svar. Noen rapporter forteller oss at vi blir mer voldelige av spill, noen sier vi faktisk blir mindre voldelige ettersom vi får det ut av systemet i spillet, mens de fleste ikke ser ut til å konkludere med noen ting som helst. Det er vanskelig å vite man skal tro på, men enda vanskeligere å forstå noe man ikke kjenner til selv. Og det er jo som oftest de som ikke kjenner godt til sjangeren som peker den ut som den skyldige part.

Jeg tror det er fullt mulig å lære av spill. Man kan sikkert lære noe taktikk innen sport, noen elementer av hvordan en bil oppfører seg gjennom bilspill/simulatorer og til og med teori i krigføring. Men ikke noe særlig mer enn hva man kan lese ut av en bok. Til tross for at jeg har spilt mange timer fotballspill gjennom tidene blir jeg fortsatt ikke med på bedriftsfotballen, for jeg kan jo ikke spille fotball med æren i behold. Selv om jeg altså har vært toppscorer utallige ganger i min «karriere». I tillegg er jeg en racer med de fleste biler, jeg kan lett fly det meste av fly, fra småfly til de største Airbus og Boeing, helikopter er en lek og så videre. Alt dette i tillegg til å kunne betjene de fleste skytevåpen. Riktignok bare med tomler og fingre, men pytt pytt.

I likhet med mange andre har jeg også tilbrakt en del timer på skytebanen under førstegangstjenesten min. Jeg fikk ingen aha opplevelser der for jeg forventet faktisk ikke at det å skyte i spill var det samme som i virkeligheten. Det er det ikke.

Om krigsspill lærer oss noe som helst, så er det at vi dør ofte i krig. I hvert fall gjør jeg det. Men så er også her virkeligheten en ganske annen. I virkeligheten dør vi jo som kjent bare én gang, så er det ”game over”.

Har man problemer med å skille dette er kanskje problemet større enn spillene man er redd for?

RAW eller JPEG?

Denne posten er et svar til Sonja Middelhuis om bruk av JPEG vs RAW, i forbindelse med det fantastiske bildet hun har lagt ut. Dette er kun mine personlige meninger, basert på egen erfaring. Jeg har med vilje unngått å gå for langt inn i detaljene.

Hva er RAW? RAW er ofte beskrevet som det digitale negativet, og kan i likhet med et filmnegativ ikke benyttes uten bearbeiding. Heldigvis er jobben med å prosessere et digitalt negativ vesentlig lettere enn for film. I dette formatet ligger bildeinformasjonen fra kameraet, nesten ubehandlet. Det finnes mange forskjellige filformater som alle går inn under betegnelsen RAW, eksempelvis .nef (Nikon) og .crw (Canon). RAW er ikke et akronym for noe som helst, men kommer av det engelske ordet raw som kan oversettet direkte til rå, som i betydningen ubehandlet. Altså et råformat på godt norsk.

Jeg tar kun bilder i RAW. Da har jeg mulighet til å gjøre så mye mer med bildene i ettertid, og jeg vet jo aldri på forhånd hvilke bilder som trenger litt ekstra bearbeiding, endring av hvitbalanse eller maks kvalitet. Å begynne med RAW kan virke litt skummelt for mange (jeg brukte litt tid på å bli komfortabel selv), men min personlige mening er at det gir mye mer albuerom ved etterarbeid. Bruk av RAW lar fotografen velge hvordan bildet skal prosesseres, og ikke kamera. Kamera vet svært lite om hvordan jeg ønsker bildet skal se ut, og det er ikke alltid jeg ønsker å kun dokumentere. Og best av alt, jeg kan alltids begynne på nytt om jeg vil behandle bildet på en annen måte, ettersom RAW filen ikke endres. Det nærmeste jeg kommer med JPEG er å alltid ta vare på den originale JPEG filen, da JPEG er et såkalt lossy format. Kort og godt betyr dette at bildet vil miste informasjon hver gang jeg lagrer det, fordi det komprimeres på ny, og all informasjon blir overskrevet ved hver lagring.

Men det tar jo så mye plass! RAW tar mer plass, men så koster jo plass så lite idag. Når jeg tar bilder med min Nikon D80 i RAW får jeg plass til rundt 700 bilder på et Sandisk Ultra II 8GB kort til cirka 170 kroner inkludert frakt (kjøpt 17. mars 2011). Ikke mye penger, og prisen for dette sett i forhold til selve kameraet er minimal. Filstørrelse for andre kamera kan være betraktelig større, for eksempel på et fullformat kamera som Canon EOS 5D MKII, men da er gjerne argumentet om at plass koster for mye også desto mindre. Har du 15000 kroner å bruke på et kamera, bør du kunne avse noen hundrelapper til minnekort også. Og harddisker koster mindre enn noensinne, så arkivering er heller ikke noe problem.

Du vil vel ha det beste ut av bildene dine? Å ta bilder er en kreativ prosess i tre ledd:

  • Visjon. Før jeg tar selve bildet har jeg en ide og et ønske om hvordan jeg vil at sluttresultatet skal se ut.
  • Dernest tar jeg bildet med de valg jeg har gjort for eksponering og hvitbalanse. Og viktigst for denne diskusjonen: format.
  • Til slutt blir det endelige produktet til ved behandling i det digitale mørkerom. Det kan være store justeringer som endrer bildet drastisk, eller mindre justeringer som knapt er synlig. Det kan også være at bildet er fint som det er.

Alle tre ledd påvirker hvordan bildet til slutt blir, og valget av format har en stor påvirkning på hva jeg kan, og ikke kan, gjøre i siste ledd.

Det meste som kan gjøres med RAW kan også gjøres med JPEG, med unntak av å endre hvitbalase. Men du kan likevel gjøre det så mye mer! Med JPEG er endring av eksponering nesten utelukket, da bildet rett og slett ikke har denne informasjonen tilgjengelig. Med RAW kan du korrigere eksponering i overraskende stor grad. Du kan selvsagt simulere endring av hvitbalanse i Photoshop eller annet verktøy, men ikke endre, det er en forskjell. Med RAW er det egentlig uvesentlig hvilken hvitbalanse som er satt i kamera, ettersom du alltids kan endre ved «fremkalling». Min står nesten alltid på auto, fordi det blir omtrent riktig på 95% av bildene. Ofte ønsker jeg likevel å avvike fra den «korrekte» hvitbalansen og eksperimentere litt, og gjøre bildet noe varmere eller kaldere. Problemfritt og reversibelt med RAW. Andre fotografer lar kameraet stå på “Cloudy” fordi de liker varmen det gir i bildene utendørs. Det er ikke avgjørende ved bruk av RAW, da det alltids kan endres i ettertid.

RAW er tungvint? For mange er argumentet om at du trenger et eget program for å behandle RAW avskrekkende, men det stemmer. Avskrekkende bør det derimot ikke være, da dette gjerne er programvare noe man enten har fått med kamera eller kan/burde investere i uten å risikere konkurs. Det finnes også gratis alternativer som støtter RAW, f.eks kan Gimp brukes eller til og med det veldig brukervennlige Picasa. Jeg bruker Adobe Lightroom, og eneste forskjell jeg opplever mellom RAW og JPEG bilder som importeres (RAW fra D80, JPEG fra kompakt) er at bildene i JPEG har en større begrensing på hva jeg kan gjøre med de. Arbeidsflyten er ellers den samme. Med andre ord opplever jeg JPEG som et vanskeligere format å jobbe med enn RAW.

Et vanlig argument for å bruke JPEG er der hvor mengden bilder som tas er mange, og tiden for å jobbe med de er kort. Bryllup kan være et eksempel, men selv der kan jeg ikke forstå annet enn at RAW er vel så godt egnet. Ja, det blir en stor mengde data, men det koster jo så lite uansett.

JPEG er Grandiosa. RAW er et mesterkjøkken til din disposisjon. Det finnes mange analogier for RAW vs JPEG, men en av mine favoritter er sammenligningen med matlaging. Mens RAW kan sammenlignes med hjemmelaget mat med et arsenal av råvarer, kan JPEG sammenlignes med eksemplvis Grandiosa. Grandiosa er godt det, men kan ikke sammenlignes med skikkelig hjemmelaget mat. Du kan alltids legge til ingredienser på en frossenpizza, og pelle vekk paprika om du ikke liker det, men det vil alltid være den samme basisen i bånn. Å lage mat fra bunn av krever selvsagt mer av kokken, men etter noen forsøk blir maten så mye bedre. Og den fortsetter å utvikle etterhvert som kokken utvikler sine evner.

Må man bruke RAW? Selvsagt ikke. Det er mange fotografer som sverger til JPEG, og mange amatører som knapt vet hva RAW er. Og de produserer fantastiske bilder. Bruk av format er heller ikke avgjørende for det endelige resultatet, og argumentet om å få mest mulig riktig i kamera gjelder fortsatt. Å bruke RAW kan redde mange bilder, men det er bedre å få det mest mulig riktig fra starten av enn å prøve å «redde» et bilde. Ikke bare er det tidkrevende, men sluttresultatet blir også bedre. RAW er ikke løsningen på dårlige bilder. Jeg gjentar: RAW er ikke løsningen på dårlige bilder. Et dårlig bilde er et dårlig bilde uansett format. Om du tar bilder i RAW og aldri bearbeider bilder kan det være like greit å bruke JPEG, da fordelene med RAW ligger i det digitale mørkerom. Men den dagen du bestemmer deg for å jobbe med det bildet du tok

Som nevnt er dette mine personlige meninger, men jeg vil anbefale alle som har spørsmål rundt dette emnet å gjøre noen søk nett rundt JPG vs RAW for å gjøre opp sin egen mening. Wikipedia har også en fin artikkel om formatet. Det er mange fotografer som fnyser av de som bruker JPG, men det er det ingen grunn til. Mange foretrekker JPG av forskjellige grunner, som f.eks mindre filstørrelse, mindre maskinkrav ved bilderedigering eller kanskje terskelen for å forstå hvordan det skal brukes. Det skal de få lov til, men alle som har en genuin interesse for digital fotografi bør i det minste ha en grunnleggende forståelse for hva RAW er og hvorfor mange velger å bruke det.

Et lite knippe Android apps

Jeg fikk nylig en forespørsel om anbefalinger til apps på Android. Ettersom kanskje flere kunne ha nytte av dette har jeg like så godt lagt ut listen her. Alle appene er gratis eller lite versjoner (noe funksjonalitet kun i fullversjon) med mindre annet er oppgitt.

Jeg har delt appene opp i følgender kategorier (noen passer flere steder): Nyttig Kommunikasjon Media Spill Sosialt/nettverk Mindre nyttig

Nyttig: 3G Watchdog: Lar deg overvåke datatrafikk. Kan også sette grense for bruk.

App 2 SD Free: Kjekk app som sier ifra om en app kan flyttes til SD. Mest nyttig for de med lite internminne, som f.eks HTC Desire.

Battery Graph: Viser en enkel graf over batteri over tid.

Camera360 Free: En av de bedre appene heg har testet for kreative effekter med kamera. Har mange muligheter.

Chrome to Phone: Gir mulighet for å sende tekst, linker, bilder mm til mobilen fra Chrome.

Dropbox: Tilgang til filer på Dropbox fra mobilen. Jeg har flere bruksområder for denne, men først og fremst gir det meg en rask måte å få kopiert små filer mellom pc og mobil.

G PVR: Lar meg se TV-guide og sette pgrogram til opptak på Get PVR boksen. I praksis bare en frontend for http://m.get.no.

Gulesider: Navn, adressser, telefonnummer, kart osv. Noen små bugs, men veldig bra. En nyttig funksjon er å slå opp ukjente nr ved anrop.

Kart (Google Maps): Kart på mobilen brukes oftere enn man skulle tro. Og med Street View er det litt ekstra moro: Street View: http://market.android.com/details?id=com.google.android.street. Nyttig og kunne se et område før man drar dit, så kjenner du deg igjen når du kommer frem.

MatPrat: En haug med oppskrifter.

Mileage: Historikk over bensin-/dieselforbruk. Med alt som er fornuftig av info og litt til.

Number Saver: Kjekk liten app som gjør det lettere å notere under samtale.

OI Shopping list: Den beste handleliste appen jeg har prøvd. SpringPad har også tilsvarende funksjonalitet, men ikke så smooth som denne.

Prisjakt: Prisjakt har etterhvert blitt den beste prisguiden på nett. Nå er den det også på mobil. Jeg har spart en del tusen på denne app’en ved å sjekke pris mens jeg står i butikk.

Quick Settings: Gir rask tilgang til de viktigste instillingene ved å dra ned statusbar på skjermen. Kan tilpasses eget behov.

RunKeeper: Hold oversikt over treningen med en enkel app. Er på sitt beste ved jogging, sykling og andre aktiveter hvor GPS kan brukes. Toveis kommunikasjon med server på runkeeper.com. Andre alternativ kan være cardiotrainer og endomondo (jeg har ikke prøvd noen av disse).

Scandinavian Keyboard: Jeg bruker SlideIt selv, men dette er et veldig alternativ hvis du vil ha et «klassisk» tastatur.

screenshot: Gjør det enkelt å ta screenshot av på mobilen. Krever root.

ShareMyApps: En av de enklere appene for å lage en liste over apps. Som f.eks denne listen her.

SlideIT Keyboard (€4,50): Don’t type. Slide. Verdt hver eneste krone/euro. Norsk tastatur: SlideIT Norwegian Pack

SMS Backup+: Legger alle SMS og MMS i GMail med egen label. Sammen med søkbarheten til Gmail er det lettere enn noengang å finne igjen gamle SMS. Har også mulighet til å gjenopprette fra Gmail.

Springpad: Genial app og nettside som erstatning for blant annet gule lapper. Jeg bruker det som en kombinasjon av gule lapper og bokmerker.

SwiFTP: Sett opp mobilen som FTP server. Eneste kabel en mobil trenger er lader.

Tasker (£3,99): Hva denne appen ikke lar deg gjøre er ikke verdt å gjøre. Sett opp alle mulige regler for hvordan mobilen skal oppføre seg under gitte situasjoner. Eksempel: vis meny med oversikt over aktuelle apps når hodetelefoner plugges i, demp lyd når du er på jobb (selvsagt tilbake igjen når du forlater jobb), automatisk skru av lyd på møter (via kalender), og så videre. Her er det (nesten) bare fantasien som setter grenser.

Titanium Backup: Tar backup av apps og instillinger. Krever root.

Trafikanten: Trafikanten i lomma. Får jobben gjort.

Where’s My Droid: Hjelper deg å finne igjen mobilen, og/eller få den til å ringe ved å sende SMS eller epost. Har også en funksjon for å sende SMS ved bytte av SIM kort.

Kommunikasjon: GO SMS Pro: Om du ikke er fornøyd med den innebygde appen for meldinger kan jeg anbefale denne. Med popup, tema og masse tilpasningsmuligheter.

Glympse: Send info om hvor du er på SMS, epost eller link. Lar deg selv styre hvor lenge brukere kan se deg. Realtime.

Gmail: Gmail er en naturlig del av enhver Android telefon/nettbrett.

Media: IMDb: Finn info og rating på filmer. Savner mulighet for å logge inn og gi rating fra mobilen, men ellers en veldig god app.

Last.fm: Scrobble låter til last.fm. Støtter de fleste musikkavspillere, også stock. Også nyttig for å finne info om blant annet artister og album.

Listen: Podcast klient fra Google. Støtter ikke last.fm. :( Blir enten elsket eller hatet.

NewsRob: Feedleser med toveis synkronisering mot Google Reader. Offisiel Google Reader er også en god app, men NewsRob har noen ekstra funksjoner jeg liker.

Next Episode (3€): Genial nettside for de som ser mye TV-serier har nå kommet med en genial app. Følg serier og hold deg oppdatert på hvilke episoder som er sett og ikke.

SoundHound: Det finnes flere apps som lar brukeren finne igjen en sang ved å spille den for mobilen. Men SoundHound kan du synge til selv, eller bare nynne! Ikke en jeg bruker ofte, men det hender. Gratisversjonen har begrensinger på antall oppslag og noen features. Fullversjon koster $4,99.

Spotify: Spotify på mobilen. Krever Unlimited abbonoment på 99,-/mnd for full bruk. Støtter også lokal musikk, men organiserer dette veldig dårlig slik at alt av lydfiler dukker opp. Dette inkluderer ringetoner og lydfiler for programmer på SD.

YouTube: YouTube i lomma. Nuff said.

Spill: Angry Birds, Angry Birds Seasons og Angry Birds Rio: Tidenes mest suksessrike spill på mobil. Gratis på Android, men litt irriterende reklame.

Robo Defense ($2,99): Tower Defense spill. Blir noe ensformig etter cirka 50+ timer.

Sosialt/nettverk: Facebook: Facebook i lomma.

Foursquare: Foursquare lar deg «sjekke» inn på steder du besøker. Med ankomsten av Facebook Places mistenker jeg at denne har mistet mange brukere. Bruker den ikke lenger selv.

LinkedIn: LinkedIn i lomma.

TweetDeck: Verdens beste Twitter klient etter min mening. Med støtte for flere kontoer og kolonner er den overlegen.

WordPress: Skriv/rediger poster og sider. Håndter og svar kommentarer. Sjekk trafikk. Alt via mobilen.

Verktøy: Hash Droid: Verktøy for å lage en hash med mange funksjoner fra tekst eller fil. Jeg kan forstå at ikke har bruk for denne, men jeg bruker den ofte nok.

Docs: Google Docs på mobilen. La deg åpne, opprette, endre og slette dokumenter av forskjellige typer på mobilen.

QR Droid: Les og lag QR koder via mange kanaler.

Mindre nyttig: Binary clock widget: Widget som viser tiden binært. Geeky!

FatBooth: Legger cirka 80 kilo på ansiktsbilder. Ikke populær blant koner og mødre. Trust me.

Flikie Wallpapers HD: Vannvittig mange bakgrunnsbilder lett tilgjengelig.

Godville: ZPG (Zero Player Game). Nyttverdi = 0. Men noen morsomme kommentarer iblant. Ok, jeg vet ikke helt hvorfor denne er med på listen.

Goggles: Googles har en del morsomme triks tilgjengelig. Høydepunktet for min del var når jeg tok bilde av et bilde jeg hadde tatt av moske, og den fortalte meg hva moskeen het med tilhørende info. Kan ogsø løse sudoku ved å ta et bilde av brettet. Den kan også oversette tekst og hente ut kontaktinfo ved å ta bilde av visittkort med mer. Prøv den.

Google Sky Map: Verdensrommet i lomma. Prøv den. Om ikke annet som en show-off app.

GPS Status: Få diverse info fra GPS’en.

GPS Test: Enda en «Få diverse info fra GPS’en». Husker ikke hvilen jeg likte best, de er ganske like.

Libra: Lar deg følge vektuvikling med en pen graf. Bare legg inn vekten din (hver dag, ukentlig eller en gang iblant), så ordner den resten. Om ikke annet så kan det være en vekker om grafen stiger jevnt og trutt. :)

Norsk Tipping Mobilspill: Den styggeste appen jeg har. Min første selvlagde app for Android var penere enn denne. Men det er også den eneste og offisielle Norsk Tipping app’en til Android. Hvorfor de ikke har kopiert blindt fra iPhone versjonen er et stort mysterium.

PS3 Trophies: Egen app for Playstation 3 trophies. Begrenset bruksverdi.

reddit is fun: Les reddit på farten.

Ringdroid: Rediger og lag dine egne ringetoner fra mp3 filene dine.

Dette er en høyst subjektiv liste over apps jeg har, eller har hatt, på min mobil. Har du forslag til andre apps som burde være med, eller kanskje bedre alternativer til disse, er du velkommen til å legge igjen en kommentar om dette.

Bloggen fyller 5 år!

At denne bloggen skulle bli hele 5 år hadde jeg liten tro på den gang jeg opprettet den. 5 år er altså gått siden første post, klaging på naboen og enkle gleder som vafler på fredag. Bloggen har vært gjennom en mange forandringer på både design og innhold.

Design blir man vel aldri helt fornøyd med, sev om jeg var nær ved forrige tema. Dessverre skulle det temaet få store problemer når forfatteren oppgraderte, jeg har ihvertfall ikke fått det til å virke som det skal ved senere versjoner. Mitt child-theme, et tema bygget videre på et annet, sluttet også å virke. Innhold er en helt annen sak.De vanligste anbefalinger for å holde på lesere, samt få nye, er å publisere jevnt og holde en rød tråd. Jeg har ikke vært flink til noen av delene, men velger å skylde på en fordobling av familien. Fra to til fire. Slikt sluker tid, som mange sikkert vet. Noen pappablogg ble det aldri, og godt er det.

At frekvensen har gått ned kan også skyldes andre grunner, som flere sosiale medier. Facebook har jeg aldri brukt noe særlig, men Twitter tok over jobben for for de fleste små poster. En egen fotoblogg har ført til at bilder ikke lenger blir publisert her, samtidig som foto har tatt mer av fritiden. Det er posititvt. Jobb spiser også stadig mer av fritiden min. Det er ikke alltid like positivt, men det er mitt eget valg.

Når jeg startet å blogge var vi ikke mange som drev med det. Mange var før meg, men ekstremt mange kom etter. Sett fra media sitt ståsted handler en blogg om å fortelle hva man har på seg, hva man spiser og hvordan katten har det. I takt med eksplosjonen av antallet blogger har leselisten min gått motsatt vei, jeg leser færre blogger enn noensinne. Bortsett fra før jeg begynte å lese blogger da… (smartass)

Jeg er heller ikke like flink til å kommentere på de bloggene jeg faktisk leser, med den effekten at jeg også får færre kommentarer her. Det er jo egentlig greit nok. Når jeg begynte å blogge var jeg veldig opptatt av statistikk, men dette interesser meg i liten grad i dag.

Så hva er fremtiden til xmasb.com? Aner ikke. Kanskje vil det ta seg opp litt, men det kan også hende jeg flytter den over til yngvethoresen.com. Ulempen da er at fotobloggen er på engelsk, mens jeg egentlig ønsker å ha den skrevne blogg på norsk. Å skrive en kort tekst til et bilde på engelsk går veldig greit. Å skrive lengre poster krever litt mer, og blir da gjerne ikke gjort. :)

Hvorfor jeg misliker blogspot

Jeg skrev en liten kommentar på en blogspot blogg for å svare på spørsmålet om hvorfor jeg misliker blogspot. Det ble litt langt, så jeg poster det likesågodt her også:

Heisann. Prøver igjen jeg. La inn en kommentar tidligere idag, men på grunn av problemer med innlogging mot Google Apps ved bruk av OpenId mistet jeg hele den lange kommentaren… Fatter ikke hvorfor Google Apps skal brukes ved OpenId når jeg ga url til egen OpenId server, men ok…

Dette er en av grunnene til at jeg misliker å kommentere på blogspot. Det er tungvint. Mens det ved de fleste blogger holder med navn, epost og nettsted, krever blgospot typisk en registrert profil et sted. Jeg har profiler de fleste steder man kan velge blant, men da får jeg jo en link til denne profilen ved kommentaren. Det er jo ugunstig, når det kunne vært en link til en av mine blogger, eller kanskje en spesifikk post eller url. For å bedre dette noe skal det være mulig å tillate bruk av navn og nettsted, men dette er det ikke alle som har.

En annen ting som gjør det tungvint er valgmulighetene som presenteres hos blogspot. På denne bloggen er det i skrivende stund 6 profiler jeg kan velge blant. Ingen av de fører til url til min fotoblogg (profilene er registrert mot min «vanlige» blogg – xmasb.com) så vidt jeg vet. I tillegg må jeg logge inn for den profilen jeg har valgt. Skjer det da en feil mister jeg hele kommentaren og må begynne på nytt. Som tidligere idag, da blogspot sendte meg til Google Apps istedet for MyOpenId, fordi xmasb.com også er registrert på Google Apps.

Jeg ser at omtrent samtlige kommentarer på de fleste blogspot poster har lenker som fører til blogger profiler. Dette burde jo heller vært lenker til hver enkelt blogg, så man slipper å måtte lete seg gjennom en blogger profil for å finne bloggen til den som kommenterer.

Denne bloggen er en av de snillere jeg har vært borti fra blogspot, jeg savner bare mulighet for navn/nettadresse ved kommentering. Mange andre blogger har popups (som har vært fyfy siden 1990 på nett) og kommentarfelter som åpner seg istedet for posten (og fjerner dermed mulighet til å lese posten på nytt mens man skriver for f.eks å verifisere at det man skriver stemmer med psoten).

Dette ble en veldig lang kommentar, men da har jeg ihvertfall fått det ut av systemet. Legger til at dette selvsagt bare er min personlige mening. Jeg følger ingen blogger fra blogspot som ikke er ekstremt gode eller tilhører et prosjekt jeg følger med på (som X/52), dersom de er tungvinte å kommentere på.

Nå skal jeg se hvilken profil jeg skal velge denne gangen da… Må bare kopiere kommentaren over i notepad først just in case.

En geeky approach til forståelse

Jeg har lenge vært “plaget” av at kommentarer på min engelskspråklige fotoblogg har kommet inn på norsk. Jeg snakker jo norsk relativt godt – sikkert fordi jeg er norsk, så for meg er ikke dette noe problem og forstå, men ikke alle forstår norsk. Det er likevel et faktum: ikke alle mennesker i verden kan lese norsk.

Når jeg leser en blogg, uansett hva den handler om, så leser gjerne også kommentarene som har kommet inn. Om disse er på et språk jeg ikke forstår, så blir det jo vanskelig og forstå noe som helst. Kanskje er det verdifull informasjon som er lagt igjen av andre besøkende. Kanskje er det konstruktiv kritikk, eller løsningen på et problem posten har tatt for seg? For å finne ut av det må jeg eventuelt oversette kommentarene. Det blir tungvint.

På min egen fotoblogg er det altså slik at mange kommentarer blir på norsk, fordi de som skriver der vet at jeg snakker norsk. Men fotobloggen er altså på engelsk. Design og tekst er på engelsk, og jeg svarer konsekvent også med engelsk på kommentarer selv om det ser aldri så dumt ut. Jeg har nemlig også andre lesere som ikke snakker norsk, og de forstår mest sannsynlig ingenting av norske kommentarer.

The puter it speaks to me

Så hva gjør en geek som meg med et slikt “problem”? Først har jeg forsøkt å minne de som kommenterer på norsk om at siden er på engelsk. Kanskje leser de aldri svaret, kanskje bryr de seg ikke, eller kanskje de ikke er komfortable med å skrive engelsk. Uansett har det ikke virket. Så jeg måtte gå mer drastisk til verks, og lage en løsning som burde kunne håndtere dette for meg. Jeg har laget en “oversett kommentaren til engelsk”-plugin. Vel, egentlig ikke bare til engelsk, for den støtter alt Google Translate støtter. Men jeg har valgt å oversette alt til engelsk, så lenge språket er noe annet.

Dette kommer garantert til å føre til noen rare oversettelser, så jeg har selvsagt lagt ved den originale kommentaren når noe blir oversatt, og jeg må helt sikkert finpusse noen detaljer etterhvert. Men et resultat bør nå være at kommentarer ihvertfall er leselig for folk flest (folk flest er ikke norske som kjent).

Jeg kommer mest sannsynlig til å gjøre pluginen tilgjengelig for allmenheten så snart den er skikkelig testet. Foreløpig er den i en tidlig Beta, men det ser bra ut.

X/52

52 uker – 52 bilder.

Det startet som et lite prosjekt mellom meg og Geir Ertzgaard. Vi skulle ta et bilde i uken året gjennom. For å utfordre oss selv, og utvikle oss selv. Og første uken ble det lagt ut to bilder med felles tema “Mørketid (The Dark Season)”. Hjulene var i gang.

Vi er nå inne i uke 4, og flere har meldt seg på. Vi er i skrivende stund 6 deltagere, og håper på mange flere. Denne ukens tema er «City Lights» – jeg har enda ikke tenkt ut hvordan jeg skal løse denne, men jeg får vel besøke storbyen da.

Mens det absolutt er moro å utfordre seg selv med et nytt tema hver uke, er det også veldig moro å se hvordan andre har løst og tolket oppgaven. Vi er veldig forskjellige. Det gjør prosjektet desto mer spennende å følge med på, og ikke minst delta i.

Jeg har klart å holde et bilde i uken de 3 første ukene, og skal nok klare det gjennom hele året. Det gjelder å planlegge.

Har du lyst til å følge med, og kanskje også delta selv? Besøk X/52 – Et bilde i uka . Som en ekstra gulrot (i tillegg til moroa) kan vi også friste med en fotobok hvor de beste bildene blir samlet!

52 bilder

Like før fjorårets nyttår satte jeg meg et mål: jeg skulle ta minimum et bilde hver dag året gjennom. Og det skulle være gjennomtenkte bilder med en viss kvalitet over seg. Altså ikke snapshots. 5 dager inni det nye året kunne jeg konkludere at jeg ikke hadde klart det.

Et mål må være gjennomførbart for at det skal være noe vits å ha det mener jeg. Et bilde om dagen burde ikke være noe stort problem. Det er det heller ikke. Men et godt bilde om dagen kan være verre. Og det kan jo ikke være samme bilde heller (med mindre det er nettopp det prosjektet er). Spesielt kombinert med full jobb, småbarn og nordiske sesonger. Å starte et slikt prosjekt over nyttår er en vanskelig start for et prosjekt som handler om å fange lys.

I år er prosjektet derfor endret. På den ene siden skal det produseres færre bilder, men jeg tror kravene til bildene er større.

Årets prosjekt er enkelt: Det skal publiseres et bilde for hver uke gjennom 2011. Med med har jeg Geir Ertzgaard, og alle som måtte ha lyst.

Reglene er omtrent som følger:

  1. Hver uke bestemmes et tema/stikkord. Bildet for uken skal være knyttet til dette.
  2. Bildet skal være tatt samme uke. Vi følger kalenderukene.
  3. Det tillates noen avvik i løpet av året for å gi rom for ferier, sykdom, annet. Om mulig bør det da komme et forsinket bilde.
  4. Alle som vil være med er velkomne.

Ettersom prosjektet enda er i startgropa er ikke alt ferdig definert, så det er bare å komme med forslag. Det kan også være vi oppretter et eget domene for prosjektet for å knytte det sammen, men mange vil nok likevel foretrekke å ha selve bildet på sin egen side.

Første uke var tema «Mørke» – på engelsk: «Darkness». Her er resultatet:

Geir: The Dark Season Yngve: Walking in Darkness

Denne uken er tema «Mønster» – på engelsk: «Pattern». Jeg gleder meg til å finne mitt bidrag, og gleder meg enda mer til å se hva andre finner på.

Oppdatering: Jeg har opprettet en egen side for prosjektet 52 bilder. Her vil jeg oppdatere de som er med på prosjektet og det vil være en oversikt over ukens tema.

Mobil i gamledager

For noen år siden satt jeg på et jobbintervju. Jeg husker godt hvordan det ga et særdeles dårlig inntrykk at den ene personen hele tiden satt å trykket på den nye mobilen sin.

I ettertid har tenkt litt på dette.

Hva i alle dager kunne man bruke en mobil til foruten å ringe med dengang?