Søvngjengeren

Foran meg er det en ganske stor lampe som blinker rytmisk. Her skal jeg sitte å slappe av mens damen sjekker om hjerne min oppfører seg som den skal. Hun studerer linjene som kommer ut av maskinen nøye. Jeg føler meg ganske dum der jeg sitter med hodet fullt av ledninger med elektroder koblet til skallen med leire. Det minnet ihvertfall om leire.

Det hele begynte med at jeg hadde en veldig merkelig natt. Min mor og far hadde våknet av et veldig bråk nede i hallen, og løpt ut for å undersøke hva som skjedde. Der fant de meg som løp frem og tilbake, tilsynelatende uten å være klar over det selv. Jeg løp inn i veggen, uten å ta meg for eller noe. Bare løp som om det var flere hundre meter til jeg kunne støte på noe som helst. I ettertid har jeg lurt på hvorfor jeg ikke skadet meg mer enn det jeg gjorde. Ingen brukne armer eller bein. Ingen forstuelse engang. Bare noen blåmerker her og der. Jeg husker svært lite av det hele.

Jeg gikk mye i søvne før. Men ikke bare gikk jeg i søvne. Jeg kunne ha de villeste drømmer samtidig. Og jeg gikk ikke med armene fremfor meg som på film, jeg oppførte meg som om jeg var lys våken. Bare at jeg ikke var våken. Jeg var som en zombie av den litt raskere typen, uten hjernespisingen vel og merke. Jeg kunne se mor rett inn i øynene, men hun fikk ikke kontakt med meg. Jeg kunne snakke med familien midt på natten, når de fant meg gående rundt, men svarte sjeldent noe fornuftig når snakket til.

Så var denne gangen det tok litt av da. Jeg løp inn i vegger, gråt og skrek. Hva som egentlig skjedde vet jeg ikke, men jeg har aldri vært så redd som jeg var da. Jeg husker jeg var så utrolig redd. Jeg visste ikke hvor jeg var, eller hvorfor jeg var der. Jeg var våken, men sov. Pappa tok tak i meg, og holdt meg rolig mens jeg fortsatte å skrike gråtkvalt. Jeg tror kanskje han gråt litt og, for han ble også redd. Redd for hva som egentlig feilet meg. Det skulle ta en stund før jeg endelig roet meg, og våknet til forskremte foreldre og søsken.

Dette var som nevnt ikke første gangen jeg gikk i søvne, men det var første gangen jeg virkelig kunne skade meg selv mens jeg gjorde det. Tidligere hadde min far funnet meg balanserende på doringen midt på natten, eller jeg hadde slått til garderobeskapet midt på natten fordi jeg drømte jeg slåss. Slåss gjorde jeg aldri som liten, eller voksen for den saks skyld. Dette var heller ikke første gangen jeg hadde mareritt mens jeg gikk i søvne. Samme året hadde jeg skremt dem litt med å holde hendene fremfor mens jeg skrek: «Ser dere ikke hvor lange fingre jeg har!?!» Jeg har forsåvidt ganske lange fingre, men den natten hadde jeg fingre som var halvmeteren lange. Samtidig beveget gulvet seg, og mellom flisene i gulvet åpnet det seg store svarte hull som prøvde å suge meg inn. Jeg hadde nok en veldig livlig fantasi den gangen også. Skremmende var det uansett.

På sykehuset fant de ikke stort. Jeg hadde ikke epilepsi, og alt virket normalt. Men normalt var det ikke. Jeg har ikke løpt i veggene siden, og heller ikke overrasket kona med å vandre rundt i kåken midt på natten. Men alt er nok ikke som det skal være der oppe.

3 tanker om “Søvngjengeren

  1. Audun

    Jeg har opplevd noe lignende selv to ganger, selv om jeg tror jeg kanskje var litt mer bevisst enn du var. Jeg husker i ettertid alt jeg gjorde og sa som i en drøm, men der og da var jeg helt borte. Det føles nesten som om man har blitt besatt.

    Merkelig greier. Ikke tar jeg dop heller 🙂

    Svar
  2. XmasB Innleggsforfatter

    Dette var heldigvis veldig lenge siden. Tror kanskje det er rundt 12-13 år siden nå.

    Jeg har ikke prøvd røyk engang, Audun. Så det var nok rett og slett bare en feilkobling i topplokket… Vet ikke om det er spesielt betryggende… 🙂

    Svar

Legg inn en kommentar