I ett med bussen

Noen ganger tror jeg bussjåføren og jeg er på samme mentale bølgelengde. Bussjåføren har følere ute, og vet hvor jeg er til enhver tid. Han vet hvordan jeg ligger an, og tilpasser farten. Når jeg pusser tennene ser han kanskje på klokka og blir litt stressa, for han vet han er litt sent ute. Andre ganger tar han seg god tid, for han er i rute. Når jeg kommer traskende til bussholdeplassen ruller bussen inn og åpner dørene for meg. Jeg har ikke ventet et sekund, og måtte heller ikke løpe. Det er som om vi synkronisert.

Andre ganger står jeg og venter lenge på bussen. Han er sent ute, og jeg må vente. Mens andre ganger igjen er jeg sent ute, men bussen venter ikke på meg. Det er jo veldig urettferdig?

Legg inn en kommentar