I Know Kung Fu

Jeg gikk på judo en kort stund som barn. Sånn i ettertid ser jeg at dette var bortkastet tid, for jeg hadde jo allerede lært meg Karate etter å ha klokket mange nok timer med International Karate+…

Slik resonnerer avisene og journalistene seg frem tydeligvis. Nok en gang skal media fortelle oss hvordan voldelige spill avler voldelige personer og påvirker mange av oss til å ville andre vondt. Gjennom skyte- og krigsspill kan vi trene opp oss opp til å bli erfarne militære, uten å engang ha tatt i et ekte våpen. Kan dette stemme?

Interressen for spill er forskjellig. For noen er spill en barnslig greie som man ikke helt forstår seg på, mens for andre kan det være et problematisk område fordi man ikke klarer å slå det av. For de fleste er det noe imellom. De aller fleste av oss liker å spille i en eller annen form, enten det er på en datamaskin, konsoll, brettspill eller til og med sport. Ja, for sport er da også spill er det ikke? For meg er spill noe jeg liker å gjøre for å koble av en gang iblant. En slags hobby, som i likhet med mine andre interesser, må være i balanse med resten av det som utgjør hverdagen min. Det betyr at jeg ikke ønsker å la det gå utover familie, jobb, venner eller andre viktige deler av livet mitt. Det samme kan jeg også si om min interesse for foto. Det må være balanse. Samtidig forventer jeg til en viss grad forståelse for at dette er noe jeg liker å bruke tid på.

Det er altså tv- og dataspill som er synderen i øyeblikket. Tidligere har det vært bøker, film og musikk som har vært den store trusselen. For å nevne noe.

Elvis Presley ble av mange fremstilt som djevelen selv med musikken sin, og mange var ikke bare bekymret for de moralske effektene den hadde, men betraktet han som en fare for rikets sikkerhet. Om heavy metal ble det sagt at man kunne spille platene baklengs og høre djevelens budskap. I dag er har vi grupper som fremfører langt mørkere musikk med i Melodi Grand Prix og kristen heavy metal. Det er med andre ord langt mer akseptert enn hva noen kunne tro for bare kort tid siden.

Filmer har gått langt i sjokkere, skremme og vise oss mest mulig realistiske scener innen krig, vold og brutaliteter. I min oppvekst så jeg The Crow som fort ble en favorittfilm for meg og mange andre. Mine foreldre så også denne filmen en kveld, og dagen etter fant jeg filmen liggende på bordet med en lapp ”Denne skal ikke lillebroren din se!”. Kanskje er det nettopp dette som er det største problemet, at foreldrene ikke engasjerer seg nok?

Det finnes mange filmer som er mye verre enn The Crow, og de har da også fått kjørt seg gjennom mediaoppstyr flere av dem. Eksempelvis Saw-serien. I oppveksten min hadde vi Hellraiser, Childs Play og flere. Likevel ble det folk av oss også.

Men så var dette med spill da. Mange mener at siden man tross alt styrer hva som skjer på skjermen har dette en mye større påvirkningskraft enn noe annet. Og det har de kanskje også rett i. Personlig tror jeg det er veldig individuelt hvordan dette påvirker oss. Noen blir mer påvirket enn andre, og noen har store problemer med å legge vekk spillene. for de aller fleste er ikke dette et problem. Det samme kan sies om så mangt, for eksempel alkohol, røyk, sosiale medier eller trening.

Det er mye forsking rundt effekten voldelige spill har på oss, uten at vi har fått et endelig svar. Noen rapporter forteller oss at vi blir mer voldelige av spill, noen sier vi faktisk blir mindre voldelige ettersom vi får det ut av systemet i spillet, mens de fleste ikke ser ut til å konkludere med noen ting som helst. Det er vanskelig å vite man skal tro på, men enda vanskeligere å forstå noe man ikke kjenner til selv. Og det er jo som oftest de som ikke kjenner godt til sjangeren som peker den ut som den skyldige part.

Jeg tror det er fullt mulig å lære av spill. Man kan sikkert lære noe taktikk innen sport, noen elementer av hvordan en bil oppfører seg gjennom bilspill/simulatorer og til og med teori i krigføring. Men ikke noe særlig mer enn hva man kan lese ut av en bok. Til tross for at jeg har spilt mange timer fotballspill gjennom tidene blir jeg fortsatt ikke med på bedriftsfotballen, for jeg kan jo ikke spille fotball med æren i behold. Selv om jeg altså har vært toppscorer utallige ganger i min «karriere». I tillegg er jeg en racer med de fleste biler, jeg kan lett fly det meste av fly, fra småfly til de største Airbus og Boeing, helikopter er en lek og så videre. Alt dette i tillegg til å kunne betjene de fleste skytevåpen. Riktignok bare med tomler og fingre, men pytt pytt.

I likhet med mange andre har jeg også tilbrakt en del timer på skytebanen under førstegangstjenesten min. Jeg fikk ingen aha opplevelser der for jeg forventet faktisk ikke at det å skyte i spill var det samme som i virkeligheten. Det er det ikke.

Om krigsspill lærer oss noe som helst, så er det at vi dør ofte i krig. I hvert fall gjør jeg det. Men så er også her virkeligheten en ganske annen. I virkeligheten dør vi jo som kjent bare én gang, så er det ”game over”.

Har man problemer med å skille dette er kanskje problemet større enn spillene man er redd for?

4 tanker om “I Know Kung Fu

  1. Geir

    Stort sett er jeg jo enig med deg, selv om jeg er litt usikker på akkurat den biten om det virkelig ble folk av deg. Men hva vi tåler har med tid å gjøre også. Å se Nattsvermeren i 1991 og i dag er to helt forskjellige opplevelser. Jeg hørte et radioprogram der man forklarte det med at jo mer film man ser, jo dyktigere blir man til å skjelne mellom skjerm og virkelighet. Det er noe spill- og filmkritikerne ikke tar med i betraktningen. Ellers er jo din analyse ganske lur.

    Svar
    1. Yngve Thoresen Innleggsforfatter

      Folk var kanskje å ta litt i ja. Men det ble ihvertfall ikke en voldelig overfallsmann av meg heller. Enda jeg er oppvokst med vold og blod på tv, ukristelig musikk på radio og internett med alt det har å by på.

      At vi lærer å bedre skille på fantasi og virkelighet ved mer eksponering har jeg også hørt før, og det er et veldig godt poeng. Som du kanskje la merke til har jeg unnlatt å være for bastant i teksten. Dette er ikke et tema som er svart/hvitt, og det er nettopp poenget mitt.

      Svar
  2. Svein-Erling

    Et argument som jeg også synes du bruker, men kunne poengtert litt tydeligere er at det alltid er det nyeste mediet som får skylden når grusomme ting skjer. Det er rimelig å anta at ABB også leste bøker med vold uten at det nødvendigvis blir slått opp. Media har en tendens til å ikke skille korrelasjon og kausalitet.

    Man kan si mye om Michael Moore og Bowling for Columbine, men poenget hans om bowling, som var det siste drapsmennene der gjorde før de gikk berserk, er godt. Hvorfor stiller aldri noen spørsmål ved om bowling kunne være grunnen? Spørsmålet kan virket fjåsete, men som i mye humor er det et snev av alvor.

    Svar
    1. Yngve Thoresen Innleggsforfatter

      Så absolutt.

      Jeg kunne vært enda tydeligere, men vil samtidig at leseren skal ta noen slutninger selv også. :)

      Jeg har sett nok dokumentarer og programmer omkring mordere, og spesielt massemordere, til å kunne se mange fellestrekk som går igjen også hos ABB. Om vi hadde fjernet spill fra likningen hadde også kanskje media fokusert mer på barndom, fraværende far, mobbing og annet som mest sannsynlig hadde mye større påvirkning enn spillene han har spilt siste årene. Men det selger jo ikke på langt nær like godt.

      For noen år siden var det en sak om en gutt som hadde drept en annen. Videospill ble fort en stor del av storyen, og media brukte det for alt det var verdt. Men så viste det seg at informasjonen hadde blitt litt blandet. Det var nemlig offeret, og ikke gjerningsmannen, som var den som brukte store deler av tiden sin på spill…

      Svar

Legg inn en kommentar