Kategoriarkiv: Barn

Nei, du får ikke skjegg!

Det ble en liten krise under morgenritualet i dag. Jeg står og barberer meg da jeg hører en veldig trøtt stemme bak meg. Det er datteren min som har våknet. Med smale øyne står hun lenge og ser på meg.

«Hva gjør du?» er naturligvis spørsmålet som kommer. Hun har nok spurt meg dette spørsmålet, i nøyaktig denne sammenhengen, minst tjue ganger før. «Jeg barberer meg» svarer jeg. Og hun spør meg om jeg har skjegg, noe jeg egentlig ikke helt vet hva jeg skal svare på med tanke på den lille skjeggveksten jeg faktisk har. Men joda, jeg har skjegg, og nå barberer jeg meg. Hun vil låne barbermaskin, og selvsagt får hun det.

Etter en liten stund spør jeg om å få den tilbake, så jeg kan bli ferdig. Men hun er motvillig, og vil gjerne barbere seg mer. Maskinen er ikke engang skrudd på, men det er ikke så nøye, her skal det barberes. Jeg forteller henne at pappa må barbere seg ferdig, og legger til «du har jo ikke skjegg, vennen». Hun stopper opp, og tenker litt, før hun svarer bekreftende. Men så kommer det. «Men når jeg blir stor, da får jeg skjegg!». Pappa ler, og hun smiler. «Nei», sier jeg, «du er jente du, og jenter får ikke skjegg». «Å! Jeg vil også ha skjegg!», svarer hun med stemmen som kommer rett før gråt. Det er viktig å tenke godt gjennom svaret pappa skal gi nå, for dette vil avgjøre om gråten skal komme eller ei.

«Er du heldig, så får du skjegg. Så kan du jobbe i sirkus!», svarer jeg. «Ja!» roper hun og ler.

Høyre vil fedrekvoten til livs

”Å fjerne fedrekvoten som ordning gir bedre rettigheter for fedre og mindre detaljstyring av familielivet” sier kvinnepolitisk leder i Høyre, Linda C.H. Helleland.

Når datteren min ble født for litt over to år siden hadde jeg store planer om å ta så mye pappapermisjon som mulig. I praksis endte jeg opp med å ta de seks ukene jeg hadde krav på. Kona ville gjerne ha mest mulig tid, og det straffet seg også økonomisk dersom jeg tok mer. Altså ble det med seks uker den gang. Den korte tiden brukte jeg på å bli enda mer kjent med datteren min, og jeg syntes det var så altfor lite.

I dag er kvoten satt til 10 uker. Andremann er på vei, så mine ti uker skal jeg ha. Helst ville jeg hatt mer, men det blir det neppe til. Slik er det bare, og det er flere årsaker til det. Kombinert med ferie skal jeg ikke klage. Det er tross alt en hel måned mer enn forrige gang.

Jeg kjenner til flere som av ulike årsaker ikke har tatt mer enn fedrekvoten når de skal ha pappapermisjon. Noen av økonomiske årsaker, noen fordi mor ikke vil gi mer. Jeg kjenner ikke til et eneste tilfelle hvor faren ikke ville ha mer pappapermisjon, selv om det helt klart finnes eksempler på det og.

Reglene for kvoten har helt klart sine mangler. En åpenbar mangel er kravene til om far harr rett til fedrekvoten i det hele tatt. Et krav er nemlig at ”mor må ha opparbeidet seg rett til foreldrepenger i en 50 prosent stilling eller mer”. Fedre har med ord ingen rett til fedrekvote dersom mor har for eksempel studert eller vært arbeidsledig. Rett til fedrekvote burde fulgt hver forelder og barnet, ikke mor. Jeg kjenner til et par eksempler hvor nettopp studier har ført til at far ikke får tilbrakt ekstra tid med barnet sitt. Det er klart det føles urettferdig for fedrene, for det er også utrettferdig.

Å fjerne fedrekvoten som ordning gir mindre detaljstyring. Ja, det stemmer nok. Men bedre rettigheter? Nei, jeg vil si den fjerner noen rettigheter jeg absolutt setter pris på å ha. Så får det heller være at det kan bli litt mye detaljstyring iblant. Mange fedre synes det er vanskelig å skulle krangle seg til mer fedrekvote når mor vil ha mest mulig og sier ”jeg har tross alt båret på barnet i ni måneder, og gått gjennom en lang og smertefull fødsel”.

Pappaperm

Jeg er nå i midten av siste uke med pappaperm. Til sammen har jeg vært hjemme i seks herlige uker med det lille lykketrollet, og jeg kunne gjerne tatt seks uker til. Bare sånn til å begynne med.

Før jeg startet permisjonen var det mange som kunne fortelle meg at det å være hjemme med en liten en var mer jobb enn noe annet. Fritid kunne jeg se langt etter. Fritid har jeg ikke hatt så mye av. Ikke fritid jeg kunne bruke bare på meg selv i alle fall. Men fritid med en liten herlig jentunge har det blitt mye av. Og vi har kost oss så mye det går.

Jeg så også for meg mye tid til å ta bilder og skrive på bloggene, men dette har det ikke blitt noe tid til omtrent. Jeg har forsåvidt hatt noe tid, men egentlig ikke så mye lyst. Det har vært kaldt ute, og jeg har egentlig ikke hatt så mye på hjertet jeg har følt for å dele gjennom bloggene. Jeg har tatt masse bilder, men legger ikke ut bilder av mine nære på nettet. Sånn er jeg bare.

Jeg noterte at jeg ble nominert til Tordenbloggen i år også. Det var hyggelig. At jeg ikke kom med etter første runde var litt kjedelig, men jeg skal nok overleve. Noe annet hadde jeg ikke forventet med en blogg som blir oppdatert hver annen uke, og en blogger som knapt har latt høre fra seg på andre blogger på evigheter. Det er uansett for mye stemmesanking involvert i disse bloggkåringene til at jeg orker engasjere meg noe særlig. Men så har jeg også merket et stort fall i antall lesere her. Få poster er lik få besøkende.

Permisjonen har selvsagt også vært preget av det faktum at vi har sittet på to boliger, og et tregt boligmarked. Det har vært frustrerende, og har ført til en den ekstra utgifter for oss. Ettersom vi ikke har visst om vi fikk solgt eller ikke har vi satt i gang noen tiltak for å unngå en virkelig finansiell krise. Nå er krisen avverget, vi har solgt, men tiltakene koster penger likevel. Etterpåklokskap har vi hatt mye av i det siste.

Bare to arbeidsdager og en helg igjen før jeg er tilbake på jobb. Og jeg har nok å gjøre. Babysvømming, kontraktsmøte for salg av leiligheten, feiring av 1-årsdag med venner, dåp og feiring av nevnte 1-årsdag med familie. Bare for å nevne noe. Tiden flyr når man har det moro.

Må løpe. Ungen sover og PS3’en roper på meg…

Halloween nærmer seg

Det er nå bare to dager igjen til Halloween. Da kommer ungene på døra i billige masker kjøpt på Nille, og ber om godteri. Åpner man uten å tilby noe risikerer man å bli utsatt for hærverk. Dersom ungene vet du er hjemme, men ikke åpner er det nesten garantert. Alt i alt en flott tradisjon.

I fjor satt jeg inne mens den ene ungen etter den andre ringte på døra. Jeg åpnet ikke, av flere grunner, men først og fremst fordi jeg synes Halloween ikke er en tradisjon som hører hjemme i Norge. Jeg er heller ikke spesielt fan av hverken å dele ut godteri til alle som kommer på døra, eller å lære opp unga til å motta godteri fra fremmede.

Min bestemor fortalte her om dagen om ungene som fikk godteri og frukt tilsatt narkotiske stoffer når hun bodde i statene. Jeg kunne sagt jeg ble overrasket, men hvorfor skulle jeg bli det? Vi er jo så redde for alt mulig rart, men å sende ungene rundt for å få godteri av hele nabolaget er av en eller annen grunn fullstendig uten fare og risiko.

For ikke å snakke om muligheten for innbrudd! På Halloween åpner alle dørene sine for hvem som helst. Det finnes ikke få tilfeller av innbrudd hos eldre, hvor det stakkars mennesket som åpner dørene ikke bare blir ranet. De har fått seg en skikkelig omgang juling, også med døden til følge.

Jeg har ingen problemer med å forstå Halloween i statene, men i lille Norge virker det noe feilplassert for meg. Vi gjør så lite ut av det, at det kanskje hadde vært like greit å la vær. Butikkene prøver å selge oss mest mulig vi kan pynte med denne ene dagen (jeg har også noen små gresskar til pynt her hjemme) og lekebutikkene er stappfulle av alle mulige masker og forkledninger. Og vi biter på, akkurat som på Valentine’s Day.

Mens ungene går rundt og samler billig godteri i år tror jeg vi skal holde oss borte. Kanskje en liten hyttetur istedet?

Musikk for de minste

Som forelder finnes det mange ting man kan gå rundt å uroe seg over. Som om det ikke er ille nok å tenke på hvor mange gærninger som finnes der ute, er det på en måte ikke ende for hva ellers man må passe på. Som for eksempel musikksmaken ungen etterhvert utvikler.

På et eller annet tidspunkt kommer ungen til å spille musikk jeg vil klassifisere som søppel. Det er gitt, og ikke til å komme bort ifra. Derfor er det viktig at jeg gjør mitt beste for å styre henne inn på rett spor allerede nå, selv om hun altså ikke har rundet året engang. Hun må tas hånd om mens det fortsatt finnes håp, før hun vokser opp og blir tatt av emobølgen. Oh the horror.

Men å spille den samme musikken som jeg hører på er kanskje ikke måten å gjøre dette på. Selv om jeg personlig synes jeg har vannvittig god musikksmak (mens dere andre ikke har peil i det hele tatt), innser jeg at hun kanskje ikke får mye ut av å høre på mp3 samlingen.

Bortsett fra den ene mappen hvor jeg legger barnelåter. Og der har jeg mye bra må vite. Jeg har nemlig kommet over en genial samling musikk. Rockabye Baby – Lullaby Renditions. Vi snakker om Lullaby versjoner av Pink Floyd, Metallica, Nirvana, Green Day, Radiohead, Betales osv… Det finnes en hel haug med denne musikken.

Foreløpig har jeg stort sett bare hjernevasket meg selv mens jeg jobber, men at dette er planen for å utvikle musikksmaken hos en liten jente er det liten tvil om. Så tar vi Kaptein Sabeltann & co litt senere… I mellomtiden skal hun få oversikt over skikkelig musikk. Oh joy!

Nei, nå må jeg snart hjem å høre Pink Floyd i «pling-plong» versjon.

Full barnehagedekning i Lørenskog

Lenge før datteren vår kom til verden snakket vi om barnehageplass. At hun kanskje ikke kom til å få plass anså vi som svært lite sannsynlig, for Lørenskog har jo som kjent full barnehagedekning. Jeg har skrevet om dette tidligere. Jeg var kanskje litt krass i valg av ord den gangen, men jeg var også passe oppgitt. Det er jeg fortsatt.

Idag leser jeg nye løfter om full barnehagedekning fra Kristin Halvorsen. Det vil si, hun lover ingenting. Det har hun brent seg på før ((Er du her enda, Kristin? Trodde du hadde forlatt politikken jeg?)). Neida, hun forteller bare at full barnehagedekning er et mål de har. Så fint da.

Lørenskog Arbeiderparti har full barnehagedekning som en av sine topp fem saker for de neste fire årene. Jeg er nok ikke overbevist om at jeg ville stemt på dem for det. Har på en måte hørt dette før (host… Kristin.. urk… Halvorsen.. hark…) uten at det har hjulpet noe særlig. Jeg leser videre på Lørenskog Venstres side en interessant liten tekst om emnet: Alle skal med! (Enten de vil eller ikke) som jeg klart kjenner meg igjen i. Dette skulle da ikke være så vanskelig?

Vi har fått avslag, og vi er langt fra alene om det. Faktisk virker det som om de fleste som har født sent på året har fått avslag i Lørenskog kommune. Dette til tross for full barnehagedekning.

Jeg håper ordføreren har rett når han sier at alle skal få plass. For dette er en fortvilt situasjon.

Politikeres løfter har jeg for lengst sluttet å tro på.

Sterilisere?

Dagbladet har i dag en artikkel om menn som angrer at de har sterilisert seg. Det dreier seg først og fremst om menn som ønsker å få flere barn etter å ha stiftet ny familie. Artikkelen er forsåvidt grei nok den. Jeg har ingen problemer med å forstå at menn angrer, og jeg har heller ingen problemer med å forstå valget de allerede har tatt. Ikke alle ønsker barn, og ikke alle ønsker flere barn enn de har. Personlig synes jeg også det er litt synd å se at stadig flere får barn i svært så voksen alder, gjerne etter at de også har blitt besteforeldre. Ã… se for meg faren min som 80-åring på konfirmasjonsdagen synes jeg er deprimerende tanke. Enda mer deprimerende ville det vært om han ikke hadde kunne oppleve å kjenne meg i voksen alder, rett og slett fordi årene hadde tatt ham igjen… Slik er det heldigvis ikke.

Det kan være mange grunner til at en mann ønsker å sikre seg mot flere barn. Det mest åpenbare er selvsagt at han allerede har de barn han ønsker, men det kan også være andre grunner. Selv har jeg foreløpig heller ingen planer om flere barn, men venter nok noen år før jeg går så drastisk til verks som å kombinere testikler og svært så skarpe gjenstander. Men tanken er ikke fullstendig fremmed heller, og jeg kan godt se for meg at det kommer til det en dag. Under full narkose selvsagt (jeg ville nok besvime under en slik prosess uansett).

Det jeg derimot reagerer på i artikkelen er kommentarene som har dukket opp under. Dette er jo ikke nytt fenomen på internett, men jeg blir likevel litt overrasket over hva folk presterer å komme med i slike diskusjoner.

Et par sitater ( det er enda en fersk artikkel, så her dukker det nok opp mange «visdomsord»):

Å sterilisere seg er vel omtrent like smart som å få en tatovering av navnet på kjæresten.

Til mann med tre barn som har tatt valget å sterilisere seg:

Du er ikke en mann!!!

En tatovering av kjæresten sin er nok ikke helt det samme som å kastrere seg, men om den tatoveringen kommer etter 20 år sammen ser jeg heller ikke problemet med det. De færreste steriliserer seg i samme alder som man velger å tatovere «Turid» på overarmen. Jeg tror faktisk de som velger å sterilisere har tenkt godt gjennom, og også tatt en samtale med familien sin om det (eller de rett og slett ikke ønsker å få barn). I motsetning til en på tjue år som tror at kjærligheten med Turid varer evig med andre ord. Et barn satt til verden kan du ikke bare gå fra.

Å hevde at en som har valgt å sterilisere seg ikke er mann er heller ikke spesielt gjennomtenkt. Enhver mann som frivillig lar en fremmed gå løs på utstyret hans med skarpe gjenstander har all min respekt, selv om valget kan virke litt merkelig for mange. De fjerner jo tross alt ikke manndommen, de bare sørger for at den ikke blir spredd til øst og vest. Så i tillegg til å være modige, vil jeg også påstå at det kan være en veldig klok handling. Det er nok av barn uten fedre i verden.

Pensjonister som ønsker seg kjærlighetsbarn har jeg lite til overs for. Ã… sette et barn til verden er ikke uten ansvar. Det er et valg som som følger en gjennom hele livet, på godt og vondt. Da er det også fint om man faktisk lever lenge nok til å kunne være der for barnet.

Jeg kjenner ikke mange som jeg vet har tatt skrittet med å sterilisere seg (det er kanskje ikke en ting de fleste roper høyt om), men jeg kjenner noen. Ingen av dem har angret seg foreløpig, og de har tatt dette valget basert på mye tankevirksomhet sammen med familien sin.

Av de som senere ønsker å reversere prosessen, altså refertilisere seg, ser jeg for meg menn som enten har tatt avgjørelsen for fort, eller som av egoistiske grunner ønsker seg enda flere barn. Det finnes selvfølgelig unntak til dette, men har du tre barn fra før, trenger du vel egentlig ikke enda et barn i en alder femti år?

Ifølge SSB er det forøvrig menn alderen 35-39 som oftest steriliserer seg. I 2003 var antallet menn som utførte sterilisasjon 3155. Moralen er uansett klar: tenk godt gjennom før du steriliserer deg. Det er dumt å angre. Det er også dyrt og uten garantier å reversere prosessen. Men er du sikker, har unger fra før, og nærmer deg en alder hvor flere unger ikke virker aktuelt, ja, da har du min fulle støtte.

Ønsker du flere barn etter en slik operasjon finnes det nok av barn som ikke har et hjem. Ã… adoptere er et valg mange ikke tenker over. Det er synd. Istedet går mange til ekstreme skritt for å få sitt eget barn, men det kan vi diskutere en annen gang.

Får jeg lov til å banke en av naboungene?

Jeg skal selvsagt ikke banke noen. Men det har kokt i meg siden vi skulle dra på hytta fredag ettermiddag. En av ungene har skylden.

Det begynte noen timer før vi skulle dra. Det var mye bråk i gangen, noe som slettes ikke er uvanlig ettersom naboungene tror det er et ekstra oppholdsrom. En av ungene banket hardt på døren vår, og løp ned trappa. Kona åpner døren og spør hva det er som foregår. Ingen svarer selvsagt. Ungene er stille, for de vet at dinosauruser voksne ikke ser dem om de ikke rører seg eller gir fra seg lyd. Greit nok, vi tenker ikke mer over det. At noen av ungene har begynt å mislike oss etter utallige forsøk på å få dem til å forstå at det er utrolig lytt i gangen overrasker ikke. Men å respektere våre ønsker om å ikke å oppbevare seg unødig i gangen (som altså er utrolig lytt) kommer ikke på tale. Kona snakker så vidt med nabogutten uten at det ser ut til å hjelpe stort. Det meste preller av på tenåringsgutter.

Det er ikke det at de ikke skal få lov til å bevege seg i gangen heller. Det er bare det at de bruker dette som et eneste stort rom hvor de kan sitte i trappen og snakke sammen. De snakker egentlig ikke, de roper og gauler til hverandre.

Det blir ihvertfall stille der ute. De skrikende ungene har omsider forduftet og vi hører ikke mer til dem. Men de har ikke bare sneket seg forsiktig unna. Idet vi skal dra oppdager vi at ikke alt er som det skal. Barnevognen til datteren min står nemlig i nederst i gangen, og den har de ikke latt i fred. Den er full av brus eller saft, og vi må kaste både skinn og dyne på vask. Selve posen som hører til vogna er gjennomvåt av den klebrige væsken, og vi kan ikke ha ungen vår i den. Utrolig kjedelig start på det som skulle bli en koselig påskehelg på hytta.

Heldigvis har vi både ekstra skinn og dyne, så vi får tatt det med oss. Vognen lar vi være igjen, men tar med den løse posen som hun kan ligge i. Den må også vaskes ren før vi kan bruke den, men det gjør vi på hytta. Det skulle ta nærmere en time før vi var klare til å dra. Dette inkluderer å få storesøsteren til naboungen til å ringe sin bror (det er hans venner som står bak) og krangle med de. Ingen vet noe om dette selvsagt, og det er ikke engang hans venner som har vært her. Som om vi ikke vet hvem som kommer og går her. I løpet av få minutter har vi blitt servert flere løgner av både bror og søster. Blant annet klarer han å fortelle at han ikke har vær hjemme i hele dag, til tross for at kona mi snakket med han for under to timer siden. Vi prøver å forklare at gutten har et visst ansvar for ungene han tar med inn i oppgangen, men det går ikke inn. Til slutt må vi dra.

Nå gjenstår det bare å snakke med gutten som vi mistenker står bak udåden. Og så foreldrene hans, for vi har ingen tro på at den ufordragelige dritten gutten vil innrømme noe. Forrige gang vi kjeftet på han gliste han bare til oss, og slang spydigheter til kona mi. Men det kan nok hende at han forsnakker seg, eller løper når vi oppsøker han. Da er det ingen tvil. Forhåpentligvis er foreldrene hans greie å snakke med, selv om jeg mistenker at noe mangler i den avdelingen også. Drittunger vokser ikke på trær, de blir avlet frem.

Bjørnen sover, bjørnen sover

På anlegget spilles det barnesanger idag. Jeg har satt på dette for å lære meg noen sanger til den lille, for jeg kan aldri mer enn første verset av noen ting. Derfor blir det ofte «tullesanger» hvor jeg finner på underveis. Ikke at jeg er så ikke på at hun lille merker noen stor forskjell, men det er jo greit å lære seg det først som sist.

Men herre min så trøtt man blir av disse barnesangene da… Gjesp! (Forøvrig ikke min datter på dette bildet… Hun er mye søtere, nemlig!)

Byssan Lull av Evert Taube i sin originale form: [youtube:http://www.youtube.com/watch?v=tPAozeYf8M4]

Og av Carola: [youtube:http://www.youtube.com/watch?v=bAAUX5qZfOw]

Men tenk hvor fint Sissel Kyrkjebø ville sunget den!