«Hva gjør du?» er naturligvis spørsmålet som kommer. Hun har nok spurt meg dette spørsmålet, i nøyaktig denne sammenhengen, minst tjue ganger før.
«Jeg barberer meg» svarer jeg.
Og hun spør meg om jeg har skjegg, noe jeg egentlig ikke helt vet hva jeg skal svare på med tanke på den lille skjeggveksten jeg faktisk har. Men joda, jeg har skjegg, og nå barberer jeg meg. Hun vil låne barbermaskin, og selvsagt får hun det.

Etter en liten stund spør jeg om å få den tilbake, så jeg kan bli ferdig. Men hun er motvillig, og vil gjerne barbere seg mer. Maskinen er ikke engang skrudd på, men det er ikke så nøye, her skal det barberes.
Jeg forteller henne at pappa må barbere seg ferdig, og legger til «du har jo ikke skjegg, vennen».
Hun stopper opp, og tenker litt, før hun svarer bekreftende. Men så kommer det. «Men når jeg blir stor, da får jeg skjegg!». Pappa ler, og hun smiler.
«Nei», sier jeg, «du er jente du, og jenter får ikke skjegg».
«Å! Jeg vil også ha skjegg!», svarer hun med stemmen som kommer rett før gråt.
Det er viktig å tenke godt gjennom svaret pappa skal gi nå, for dette vil avgjøre om gråten skal komme eller ei.

«Er du heldig, så får du skjegg. Så kan du jobbe i sirkus!», svarer jeg. «Ja!» roper hun og ler.

Når datteren min ble født for litt over to år siden hadde jeg store planer om å ta så mye pappapermisjon som mulig. I praksis endte jeg opp med å ta de seks ukene jeg hadde krav på. Kona ville gjerne ha mest mulig tid, og det straffet seg også økonomisk dersom jeg tok mer. Altså ble det med seks uker den gang. Den korte tiden brukte jeg på å bli enda mer kjent med datteren min, og jeg syntes det var så altfor lite.

I dag er kvoten satt til 10 uker. Andremann er på vei, så mine ti uker skal jeg ha. Helst ville jeg hatt mer, men det blir det neppe til. Slik er det bare, og det er flere årsaker til det. Kombinert med ferie skal jeg ikke klage. Det er tross alt en hel måned mer enn forrige gang.

Jeg kjenner til flere som av ulike årsaker ikke har tatt mer enn fedrekvoten når de skal ha pappapermisjon. Noen av økonomiske årsaker, noen fordi mor ikke vil gi mer. Jeg kjenner ikke til et eneste tilfelle hvor faren ikke ville ha mer pappapermisjon, selv om det helt klart finnes eksempler på det og.

Reglene for kvoten har helt klart sine mangler. En åpenbar mangel er kravene til om far harr rett til fedrekvoten i det hele tatt. Et krav er nemlig at ”mor må ha opparbeidet seg rett til foreldrepenger i en 50 prosent stilling eller mer”. Fedre har med ord ingen rett til fedrekvote dersom mor har for eksempel studert eller vært arbeidsledig. Rett til fedrekvote burde fulgt hver forelder og barnet, ikke mor. Jeg kjenner til et par eksempler hvor nettopp studier har ført til at far ikke får tilbrakt ekstra tid med barnet sitt. Det er klart det føles urettferdig for fedrene, for det er også utrettferdig.

Å fjerne fedrekvoten som ordning gir mindre detaljstyring. Ja, det stemmer nok. Men bedre rettigheter? Nei, jeg vil si den fjerner noen rettigheter jeg absolutt setter pris på å ha. Så får det heller være at det kan bli litt mye detaljstyring iblant. Mange fedre synes det er vanskelig å skulle krangle seg til mer fedrekvote når mor vil ha mest mulig og sier ”jeg har tross alt båret på barnet i ni måneder, og gått gjennom en lang og smertefull fødsel”.

Før jeg startet permisjonen var det mange som kunne fortelle meg at det å være hjemme med en liten en var mer jobb enn noe annet. Fritid kunne jeg se langt etter. Fritid har jeg ikke hatt så mye av. Ikke fritid jeg kunne bruke bare på meg selv i alle fall. Men fritid med en liten herlig jentunge har det blitt mye av. Og vi har kost oss så mye det går.

Jeg så også for meg mye tid til å ta bilder og skrive på bloggene, men dette har det ikke blitt noe tid til omtrent. Jeg har forsåvidt hatt noe tid, men egentlig ikke så mye lyst. Det har vært kaldt ute, og jeg har egentlig ikke hatt så mye på hjertet jeg har følt for å dele gjennom bloggene. Jeg har tatt masse bilder, men legger ikke ut bilder av mine nære på nettet. Sånn er jeg bare.

Jeg noterte at jeg ble nominert til Tordenbloggen i år også. Det var hyggelig. At jeg ikke kom med etter første runde var litt kjedelig, men jeg skal nok overleve. Noe annet hadde jeg ikke forventet med en blogg som blir oppdatert hver annen uke, og en blogger som knapt har latt høre fra seg på andre blogger på evigheter. Det er uansett for mye stemmesanking involvert i disse bloggkåringene til at jeg orker engasjere meg noe særlig. Men så har jeg også merket et stort fall i antall lesere her. Få poster er lik få besøkende.

Permisjonen har selvsagt også vært preget av det faktum at vi har sittet på to boliger, og et tregt boligmarked. Det har vært frustrerende, og har ført til en den ekstra utgifter for oss. Ettersom vi ikke har visst om vi fikk solgt eller ikke har vi satt i gang noen tiltak for å unngå en virkelig finansiell krise. Nå er krisen avverget, vi har solgt, men tiltakene koster penger likevel. Etterpåklokskap har vi hatt mye av i det siste.

Bare to arbeidsdager og en helg igjen før jeg er tilbake på jobb. Og jeg har nok å gjøre. Babysvømming, kontraktsmøte for salg av leiligheten, feiring av 1-årsdag med venner, dåp og feiring av nevnte 1-årsdag med familie. Bare for å nevne noe. Tiden flyr når man har det moro.

Må løpe. Ungen sover og PS3′en roper på meg…

I fjor satt jeg inne mens den ene ungen etter den andre ringte på døra. Jeg åpnet ikke, av flere grunner, men først og fremst fordi jeg synes Halloween ikke er en tradisjon som hører hjemme i Norge. Jeg er heller ikke spesielt fan av hverken å dele ut godteri til alle som kommer på døra, eller å lære opp unga til å motta godteri fra fremmede.

Min bestemor fortalte her om dagen om ungene som fikk godteri og frukt tilsatt narkotiske stoffer når hun bodde i statene. Jeg kunne sagt jeg ble overrasket, men hvorfor skulle jeg bli det? Vi er jo så redde for alt mulig rart, men å sende ungene rundt for å få godteri av hele nabolaget er av en eller annen grunn fullstendig uten fare og risiko.

For ikke å snakke om muligheten for innbrudd! På Halloween åpner alle dørene sine for hvem som helst. Det finnes ikke få tilfeller av innbrudd hos eldre, hvor det stakkars mennesket som åpner dørene ikke bare blir ranet. De har fått seg en skikkelig omgang juling, også med døden til følge.

Jeg har ingen problemer med å forstå Halloween i statene, men i lille Norge virker det noe feilplassert for meg. Vi gjør så lite ut av det, at det kanskje hadde vært like greit å la vær. Butikkene prøver å selge oss mest mulig vi kan pynte med denne ene dagen (jeg har også noen små gresskar til pynt her hjemme) og lekebutikkene er stappfulle av alle mulige masker og forkledninger. Og vi biter på, akkurat som på Valentine’s Day.

Mens ungene går rundt og samler billig godteri i år tror jeg vi skal holde oss borte. Kanskje en liten hyttetur istedet?