Av alle spill jeg har spilt gjennom, og alle filmer jeg sett… Slik kan det også gjøres:
[youtube:http://youtube.com/watch?v=RthZgszykLs]
En feelgood sang av de uvanlige. Og et spill som jeg storkoste meg gjennom.
Jeg har nå lagt ut mine Magic: The Gathering kort til salgs på QXL. En grov opptelling viste at jeg hadde nesten 4000 kort liggende. Budene begynner på 500 kroner.
Edit: Og der var kortene solgt.
Det er ikke bare Xbox 360 som har noen feil i maskinvaren sin. Den fryktede Ring Of Death er noe alle Xbox 360 eiere er redd for å få. Jeg lånte en Xbox 360 som fikk dette andre dagen. Kjipt.
Jeg kjøpte meg nylig en PS3 og har vært en strålende fornøyd eier. Frem til denne helgen. For i helgen sluttet nemlig Blueray spilleren å virke. Jeg er visst ikke alene om dette. Likevel er feilprosenten for PS3 ganske lav, så vidt jeg vet. Jeg eier ikke en eneste Bluerayfilm, men får heller ikke spilt spill eller sett på vanlige DVD’er lenger. Jeg har jo også en egen DVD-spiller, men den er på service. Sony det og, forøvrig. Nå skal DVD-spilleren gjenforenes med PS3′en hos Sony. Håper dette går fort, for nå får jeg ikke sett hverken serier eller filmer hjemme. Trippe trippe trippe…
For dere andre som har PS3 (og har en viss kjennskap til hvem jeg er) er brukernavnet mitt, overraskende nok, XmasB.
Men Sony skal få skryt for muligheten til å ta backup av lagrede data. Det var bare å sette inn en minnepinne og kopiere ut. Enkelt og greit.
På fredag ryddet jeg så vidt i en av bodene mine. Jeg måtte rydde plass til et skap jeg ikke lenger skal ha i leiligheten, og trengte plass. Til tross for en ung alder, og liten leilighet, har det samlet seg opp mye rart der nede. På ene hyllen fant jeg noe jeg fullstendig hadde glemt. En Nike-eske full av Magic-kort.
Jeg spilte mye Magic for en god stund siden, da jeg var geek på et helt annet nivå enn idag. Det gikk mye i spill dengang. Ã…rene gikk, og heldigvis er jeg ikke lenger den samme nerden.
Det er en stund siden jeg telte over kortene, men jeg mener å huske det var rundt 3000 av dem. Tre tusen kort. Den gang vi fant løse kort i en eske på Outland kostet de vel en krone stykke. Stort sett bare verdiløse kort, ettersom de hadde blitt lett gjennom utallige ganger tidligere. Betyr dette at kortene mine er verdt 3000 kroner? Neppe… Et kjapt søk på finn.no gir meg nøyaktig null annonser på Magic kort. Jeg er ikke overrasket. Neste logiske sted er selvsagt. EBay. Der finner jeg ikke overraskende en hel haug med annonser. Kanskje jeg skal legge dem ut der. Eller kanskje ikke. Noen som har lyst på en eske full av kort? Name your price.
Kortene ligger til salgs hos QXL.no Kortene er solgt.
Jeg fikk en link av M@rqs som lurte meg inn i spillet Gladiatus. Av en eller annen grunn lurte han meg inn i en dansk versjon, men jeg byttet til den norske ganske fort. Gladiatus er et typisk nettspill hvor man skal gjøre forskjellige ting etter noenlunde sanntid. Som med mange andre spill av denne typen er det mulighet for å betale litt for å få noen fordeler. Jeg går ut i fra at ikke altfor mange gjør dette, så det betyr kanskje ikke så mye.
Det er ikke lenge jeg siden jeg spilte gjennom Mario 64 på Nintendo 64′en. Nå er jeg i gang igjen. Denne gang er det Paper Mario som står for tur. Jeg testet aldri dette spillet den gang N64 var i skuddet, og det er tydelig at jeg gikk glipp av et bra spill. For det er jo faktisk riktig så moro den dag i dag.
Jeg er cirka halvveis i spillet, og synes det bare blir bedre. Det er riktignok ikke helt samme grafikken som nyere spill, men når man kan justere antialiasing og andre fancy ting i emulatoren er det ikke mye om å gjøre. Moro er det.
Det neste blir vel Zelda. Deilig med nostalgi.
Gamle spill kan være morsomme å ta frem. Men siden jeg ikke har gamle konsoller og esker fulle av spill, får jeg ty til emulatorer. Egentlig bare en bonus, da jeg får bedre grafikk på de gamle spillene i samme slengen. I de sene timer har vi de siste dagene spilt litt Mario 64, som er å blant titlene til Nintendo 64. Og gjett hvem som nettopp runna Mario 64? Ikke første gangen, men første gang på emulator.
Kan pappesken eksistere i samme tidsrom som The Church of Gaming?
Edit: Mer av Ctrl+Alt+Del Comics, som forteller litt mer av bakgrunnen for denne tilsynelatende merkelige posten.
Jeg er glad i å spille. Faktisk så glad at jeg gjerne kan sitte flerfoldige timer i strekk med et godt spill. Flerfoldige betyr her et tosifret antall timer. Det siste året har jeg nesten ikke spilt noe som helst.
For rundt et år siden sa jeg opp min konto på World of Warcraft. Av følgende grunner:
-Jeg brukte for mye tid på det
-Jeg neglisjerte viktigere ting
-Jeg gikk lei
Nå spiller jeg ingenting. Ikke mye i alle fall. Jeg har noen spill installert på den gamle stasjonære, men den skrur jeg på maks en gang i måneden. Og da sitter jeg mest med bilder og video likevel. Jeg trives bedre i stua med laptopen i fanget. Den duger ikke noe særlig til spill, men det savner jeg sjelden. Jeg leser artikler og surfer rundt. Og ser på tv samtidig.
Like før jeg sa opp min WoW-konto hadde jeg flere “diskusjoner” med kona mi om spilling. Hun syntes jeg brukte for mye tid på spill, WoW spesielt. Det syntes ikke jeg. Hun hadde rett. Men dette innså jeg først lenge etter at jeg hadde sluttet å spille. Nå vi bruker mer tid sammen, på godt og vondt, og jeg savner absolutt ikke mine dager i Azeroth (var det ikke det det het?).
Jeg kjenner flere som fortsatt spiller mye World of Warcraft. Noen spiller “bare” noen timer hver dag. Noen spiller tilsynelatende det meste av fritiden sin. Og de synes stort sett ikke de spiller for mye noen av dem. Dette til tross for at koner, samboere og kjærester sier det motsatte. Det faktum at partneren sier ifra burde være et greit tegn egentlig. Men som nevnt, jeg klarte faktisk ikke selv å forstå dette. De som er single, tar det kanskje ikke så nøye? Det er jo sosialt å chatte med andre i spillet er det ikke?
Nylig hadde vi besøk av en gammel venninne av kona (gamle venner, altså, hun var ikke så gammel). Hun fortalte om typen sin, som brukte mange timer daglig i spillverdenen. World of Wacraft. Hun hadde nesten sluttet å klage til ham, fordi det likevel ikke nyttet. Han fortsatte like mye uansett, og kunne ikke forstå hvorfor det var et problem. Men det er klart det er et problem når hun prøver å si ifra? Jeg kjente meg fort igjen i rollen som den ignorante spilleren. Vi snakket litt om det, og fortalte hvordan vi hadde løst det samme problemet tidligere, om enn i litt mindre skala. Det var tydelig at hun satte pris på å snakke med noen som kjente til problemstillingen. Og for min del var det veldig interessant å snakke med noen som opplever den overdrevne spillingen på samme måte som min kone gjorde.
Det er lettere å forstå problemet i ettertid. For jeg følte aldri at jeg hadde et problem med spill. Jeg brukte ikke for mye tid på det, og jeg kunne legge det fra meg når som helst. Det var i alle fatt det jeg selv trodde på. Faktum er at jeg brukte mange timer daglig på det verste, og så frem til dager hvor jeg var alene, for da kunne jeg spille enda mer uten dårlig samvittighet.
Jeg tror mange par har gått gjennom det samme som oss. Det er tross alt en del av pakka når du blir sammen med en nerd.
We cannot learn men from books.
Siste kommentarer