Høyre vil fedrekvoten til livs

”Å fjerne fedrekvoten som ordning gir bedre rettigheter for fedre og mindre detaljstyring av familielivet” sier kvinnepolitisk leder i Høyre, Linda C.H. Helleland.

Når datteren min ble født for litt over to år siden hadde jeg store planer om å ta så mye pappapermisjon som mulig. I praksis endte jeg opp med å ta de seks ukene jeg hadde krav på. Kona ville gjerne ha mest mulig tid, og det straffet seg også økonomisk dersom jeg tok mer. Altså ble det med seks uker den gang. Den korte tiden brukte jeg på å bli enda mer kjent med datteren min, og jeg syntes det var så altfor lite.

I dag er kvoten satt til 10 uker. Andremann er på vei, så mine ti uker skal jeg ha. Helst ville jeg hatt mer, men det blir det neppe til. Slik er det bare, og det er flere årsaker til det. Kombinert med ferie skal jeg ikke klage. Det er tross alt en hel måned mer enn forrige gang.

Jeg kjenner til flere som av ulike årsaker ikke har tatt mer enn fedrekvoten når de skal ha pappapermisjon. Noen av økonomiske årsaker, noen fordi mor ikke vil gi mer. Jeg kjenner ikke til et eneste tilfelle hvor faren ikke ville ha mer pappapermisjon, selv om det helt klart finnes eksempler på det og.

Reglene for kvoten har helt klart sine mangler. En åpenbar mangel er kravene til om far harr rett til fedrekvoten i det hele tatt. Et krav er nemlig at ”mor må ha opparbeidet seg rett til foreldrepenger i en 50 prosent stilling eller mer”. Fedre har med ord ingen rett til fedrekvote dersom mor har for eksempel studert eller vært arbeidsledig. Rett til fedrekvote burde fulgt hver forelder og barnet, ikke mor. Jeg kjenner til et par eksempler hvor nettopp studier har ført til at far ikke får tilbrakt ekstra tid med barnet sitt. Det er klart det føles urettferdig for fedrene, for det er også utrettferdig.

Å fjerne fedrekvoten som ordning gir mindre detaljstyring. Ja, det stemmer nok. Men bedre rettigheter? Nei, jeg vil si den fjerner noen rettigheter jeg absolutt setter pris på å ha. Så får det heller være at det kan bli litt mye detaljstyring iblant. Mange fedre synes det er vanskelig å skulle krangle seg til mer fedrekvote når mor vil ha mest mulig og sier ”jeg har tross alt båret på barnet i ni måneder, og gått gjennom en lang og smertefull fødsel”.

En ulykke kommer sjelden alene

I dag har vi egentlig hatt en veldig fin dag. Vi har kost oss hjemme med tegnefilmer som hør seg bør i romjulen, og tatt livet med ro. Snøen kallet også, så vi har vært en liten tur ut med akebrettet.

Men så skulle vi ut en tur med bilen. Da ingen av oss har tatt juleferie er vi avhengig av å finne på noe lurt siden barnehagen er stengt. Jeg kunne tatt med vesla på jobben, men alle vet hvor mye man får gjort da. Jeg kunne også tatt hjemmekontor med vesla. Men igjen, alle vet hvor mye jeg hadde fått gjort da. Heldigvis er besteforeldre sjelden vanskelige å spørre, så de kunne ha henne den ene dagen vi ikke fikk løst det på egen hånd.

Etter å brukt altfor lang tid på å måke frem bilen var vi endelig på vei. Det er glatt. Veldig glatt. Men en gravid kone og en liten jente i bilen kjører jeg ekstra pent. Et par minutter etter at vi er kommet avgårde får vi likevel problemer. Rundt svingen (i nedoverbakke) blir jeg oppmerksom på flere biler som står stille eller bremser ned. En bil har kjørt ut. Bilen foran meg bremser ganske fort. Jeg gjør det samme, men merker fort at jeg har liten kontroll på egen bremselengde. Det tar ikke lange tiden før jeg ser hvor dette bærer. Jeg har fortsatt valget; i enden av bilen foran eller ut i veikanten. Jeg prøver meg på sistnevnte og bruker det lille jeg har igjen av kontroll på bilen til å sakte unngå å treffe SUV’en foran meg. Det går akkurat, og jeg sklir faktisk nesten forbi den. Og ut i grøfta. Auda. Jeg gjør et par forsøk å komme meg ut, men det er forgjeves og jeg graver meg bare lenger ned.

Først forsøkte vi å få ut bilen foran oss, men de trengte åpenbart mer hjelp, så dypt begravd den bilen var. Så vi bestemte oss for å prøve å få løs den lille Yaris’en min. I verste fall burde det jo være mulig å bare løfte den tilbake på veien… 🙂 Men bilen var ikke til å rikke.

Noen minutter senere kom det uventet hjelp. En av «naboene» i området hadde sett de to bilene som hadde kjørt ut, og kommet for å hjelpe i Jeep’en sin. Få minutter senere takket jeg for hjelpen og var igjen på vei. Takk for hjelpen til deg som kom med bil, og takk til dere som tilbød dere å holde kone og barn varme mens vi dyttet biler!

En liten time senere stod jeg parkert utenfor kinoen og studerte parkeringsautomaten for å være sikker på at det faktisk var gratis å stå der idag. For å være helt sikker setter jeg inn kortet mitt og konstaterer at det er gratis. Selvfølgelig, det er jo søndag (alle fridagene har ført til jeg har mistet oversikten helt, men nå er jeg på nett igjen). Men kortet fikk jeg ikke tilbake. Faktisk ga automaten ingen tegn på at den hadde mottatt noe kort i det hele tatt. En del forgjeves forsøk på «Avbryt»-knappen senere har jeg parkeringsselskapet på tråden, men får selvsagt bare beskjed om å ringe igjen på mandag. Ekstra kjedelig er det jo når kinoen er avhengig av bankkortet for å gi meg billettene. Enda godt jeg ba om en bekreftelse på epost, som jeg har på mobilen. Selv om de virket litt skeptiske trodde de på forklaringen min og slapp meg inn når jeg viste frem eposten. Men jeg rakk ikke å sperre kortet mitt før etter filmen, da jeg havnet i telefonkø de første forsøkene.

Oppdatering: Det kan godt være mulig jeg var litt vel stresset og distré igår… For plutselig dukket kortet opp i jakkelomma mi i lunsjen i dag. Konklusjon er at jeg har lagt kortet i en lomme jeg aldri legger det i, for deretter å ikke finne det igjen og konkludere med at automaten har slukt det. Men det hadde den altså ikke. Ikke rart den ikke ville gi meg det da. Argh, som jeg hater å innse at jeg kan være distré. Da kom egentlig ulykken alene i går likevel, i tillegg den jeg skapte selv da. Argh igjen.

Filmen vi så var Sherlock Holmes, og den var helt grei.

Et lite stikk – Og en dårlig dag derpå…

Selv om jeg egentlig ikke hadde bestemt meg for hvorvidt jeg skulle ta svineinfluensavaksinen eller ikke dukket det opp en mulighet ut av det blå. Så jeg tok den.

Men idag har jeg det ikke helt topp. Jeg har ganske kraftige smerter rundt spørytestedet, som om noen har gitt meg en skikkelig neve i skulderen. I tillegg er jeg veldig rastløs, fryser (det er kaldt her) og har vonde muskler og ledd. Spesielt sistnevnte er veldig plagsomt.

Ellers føler jeg meg bra. Bare ikke helt topp.

Om tjue år kommer de virkelige bivirkningene, når USA aktiverer nanorobotene som er injisert i kroppen min… Skal ikke spøke med sånne nubots. 🙂

En liten oppdatering: Nå har jeg jaggu fått hodepine, enda mer vondt i alle mulige ledd, vondt i nakken og kvalme. Angrer faktisk litt nå. Men da slipper jeg ihvertfall å potensielt smitte noen om jeg hadde svineriet da. Omtrent som forsikring dette. Man betaler for noe man ikke nødvendigvis får noe igjen for…

Invites til Google Wave gis bort.

Jeg har fått en liten bunke invitasjoner til Google Wave. Legg igjen en kommentar her om du vil ha. Jeg gir bort i den rekkefølgen kommentarene blir lagt til. Her er det førstemann til mølla som gjelder. Alle invites er nå delt ut. Skulle jeg få flere kommer jeg til å invitere flere når det skjer.

Når jeg inviterer noen på Google Wave blir det sendt ut en nominasjon til Google. Det kan ta noe tid før denne blir omgjort til en invite. Jeg har inntrykk av at dette kan to noen dager. google-wave-logo Hva er Google Wave? Google Wave er et forsøk på å blande epost, instant messaging, sosiale nettsamfunn og wikis. Og ganske mye annet du kan komme på. Alt sammen online via nettleseren. Kanskje det største problemet hittil er nettopp å finne ut hva man skal bruke dette til. Google Wave støtter bilder, video, rik tekst, kart og en masse annet, og skal etter sigende erstatte epost på sikt. Det er ihvertfall en mulig visjon Google har, selv om det selvfølgelig ikke skjer med det første.

Hvor fancy må det være?

Etter at jeg flyttet fotobloggen min til nytt domene begynte jeg også å se meg om etter nye løsninger for å presentere bildene mine på. Jeg har ingen planer om å forlate WordPress-plattformen, men en endring av tema kunne være en mulighet. Dermed var det å kikke gjennom temaer på andre lignende sider, i tillegg til de utallige nettsider som presenterer temaer for WordPress. En ting jeg fort la merke til er den utstrakte bruken av Flash og JavaScript, spesielt sistnevnte.

Personlig bruker jeg en egen addon i Firefox for å hindre at JavaScript og Flash ikke blir vist uten at jeg tillater det (NoScript). Dette betyr ofte noen ekstra klikk i surfingen, men fjerner også det meste av reklame og ikke minst ondsinnet kode. I starten var det litt irriterende, men nå tenker jeg ikke over det lenger. Det er blitt en naturlig del av surfingen. De aller fleste sider trenger ingen ekstra klikk, mens andre har kjørende kode fra en hel haug med nettsider. Et eksempel på en nettside med irriterende reklame jeg slipper er VG, som har en del bevegende reklame her og der. Standard er da at kode fra basefarm (serveren som kjører reklamen til VG) ikke kjøres hos meg, og nettsiden er fullstendig statisk og uten forstyrrende elementer. Med unntak av elendige artikler og selvpromotering selvsagt.

Noen nettsider som tydeligvis har hengt seg veldig på utstrakt bruk av fancy kode i form av Flash eller JavaScript er fotosider. Spesielt hjemmesidene til fotografer, enten det dreier seg om fotoblogger eller gallerier. En ting er ihvertfall klart: den mer erfarne fotografen bruker mest Flash. Dette igjen kan se ut til å føre med seg at man skal, og må, bruke Flash for å ha en fotoside. Som igjen resulterer i et stort antall veldig flotte sider, men som er utrolig tungvinte å lese.

Det trenger ikke være sånn. Noen av de beste galleriene jeg vet om på nett bruker ikke hverken Flash eller JavaScript. Det er ingenting som flyr over skjermen, ingen lyder, og man trenger ikke ha sett Tom Cruise leke seg med teknologi i Minority Report for å forstå hvordan man skal orientere seg på nettsiden.

For ordens skyld har jeg testet mine egne nettsider uten tillatelser fra NoScript, og det har ingen påvirking.

Hvorfor jeg bytter bank

For litt over et år siden kjøpte vi ny bolig, og tok i den anledning opp et nytt boliglån. Etter å ha sjekket flere banker endte vi til slutt opp hos SpareBank1. Vi ble lovet en god rente, såfremt vi havnet under en viss prosent av kjøpesummen på ny bolig. En kunderådgiver hos SpareBank1 regnet på det, konkluderte med at vi hadde god margin, og ville havne cirka 150 tusen under grensen om vi fikk solgt til ønsket pris.

Dessverre havnet vi midt i finanskrisen, med det resultat at vi til slutt solgte til 150 tusen under det vi hadde tenkt i utgangspunktet. Uflaks, men vi skulle da fortsatt klare å komme innenfor grensen, om vi så måtte spytte inn noen ekstra kroner fra andre kanter. Med andre ord ingen krise. Trodde vi.

Den overraskende beskjeden fra SpareBank1 var at vi lå nesten 200 tusen fra den prosenten vi måtte være innenfor. Hvordan det kunne stemme har vi aldri funnet ut av, og ikke de heller. Vi klaget selvfølgelig på dette, og fikk derfor en litt bedre prosent enn det vi egentlig ”hadde krav på” på «grunn av misforståelse». Vår konklusjon var at vi ikke hadde klart grensen selv om vi solgte til det vi håpet på. Banken bekreftet også dette, men ville ikke påta seg skyld. Likevel gikk de med på en lavere prosent enn de egentlig skulle kunne gi oss.

Så nå har jeg vært kunde hos SpareBank1 ett års tid. Kona byttet tilbake til sin gamle bank etter en måned i ren frustrasjon. Og frustrasjon har det vært mye av. Tidligere har jeg konkludert med at SpareBank1 sin nettbank er ustabil i Firefox, og derfor brukt Internet Explorer 7 når jeg skulle bruke nettbank. Etter oppgradering av Microsofts (fortsatt) forhatte nettleser, til versjon 8, har jeg problemer også med denne. Mye tyder på at problemet ligger i nettbank, og ikke nettleser. Opera har derfor vært redningen, men også der har jeg problemer. Idag fikk jeg rett og slett ikke logget meg inn i det hele tatt. Det kan virke som om problemet er med BankID, men det fungerer da i andre nettbanker hvor det benyttes?

Og apropos BankID, hvordan har det seg at jeg blir spurt om hvilken BankID jeg ønsker å bruke hos SpareBank1, men ikke hos DnB NOR? Hos SpareBank1 får jeg nemlig valget mellom BankID til SpareBank1 eller DnB Nor, mens DnB Nor hopper over dette valget og ber meg bare oppgi kode fra brikken.

operafail2 En ikke uvanlig melding å få i SpareBank1 sin nettbank.

For ikke lenge siden fikk vi ny takst på bolig, og kunne konstatere at det var på tide å refinansiere lånet. Vi forhørte oss med SpareBank1 og DnB NOR, og selv om DnB NOR ikke kunne gi oss et godt tilbud ved forrige runde, var det denne gang ingen konkurranse. Jeg hadde på forhånd bestemt meg for å bytte bank dersom tilbudet var omtrentlig like godt fra begge banker. Når vi fikk et mye bedre tilbud var det ingen ting å lure på.

Etter en overgangsperiode med begge banker har jeg fått bekreftet mitt valg mange ganger. SpareBank1 sin nettbank er elendig og ustabil, som feiler cirka halvparten av alle forsøk, mens jeg ikke har hatt ett eneste problem nettbanken til DnB NOR. For ordens skyld har jeg testet begge nettbankene i flere nettlesere. I mitt forsøk på å flytte pengene fra SpareBank1 til DnB NOR feilet SpareBank1 sin nettbank ikke mindre enn 7 ganger hvor jeg måtte logge inn på ny. For hver gang måtte jeg da begynne på nytt med overføringer, da man kan bekrefte flere betalinger/overføringer i en omgang. En fin funksjon (spesielt ettersom bekreftelse av betaling krever full innlogging med autorisasjon på nytt), men når det feiler må man altså begynne på nytt.

Det feiler som nevnt ofte. Også når jeg logget inn for å sjekke nå: operafeil Legg forøvrig merke til meldingen på venstre side. Slike meldinger er det mange av.

En annen ting jeg ikke liker er utlogging hos SpareBank1, hvor man må bekrefte at man ønsker å logge ut. Det virker på meg som en dårlig feature for en nettbank? Må brukeren altså huske å bekrefte en utlogging? Dumt å glemme når man sjekker kontoen på en sidegate i Thailand… logoutfail Brukeren må bekrefte at han/hun virkelig vil logge seg ut. Så ofte som man blir kastet ut på grunn av feil virker dette som en unødvendig funksjon…

Alle bildene i denne posten er forøvrig skjermbilder jeg har tatt idag. De er ikke samlet over tid, slik man kanskje kunne tro.

Hva skal jeg velge her?

Jeg leter etter et program som kan tagge bilder basert på hvem som er i det. Etter tips om at Picasa hadde denne muligheten lastet jeg ned dette, til tross for at jeg ved tidligere forsøk ble alt annet enn frelst. Dessverre viste det seg at det kun var Picasa Web Album som støtte dette, og jeg hadde ingen planer om å laste opp alle bildene min for å gjøre denne jobben. Så jeg måtte lete videre, og konkluderte etterhvert med at jobben enten måtte gjøres manuelt eller vente. Jeg valgte sistnevnte.

Det var derfor hyggelig at jeg idag fikk en Tweet fra Tormod som fortalte at siste versjon av Picasa (3.5) har fått denne muligheten også på klienten. Og dem sier at Twitter ikke har nytteverdi. Ha!

Så Jeg laster ned, og installerer. Men under installeringen stusser jeg litt når får følgende skjerm:

Unknown option in Picasa Hvilken tekst mangler? «Del bildene mine med alle i hele verden.» eller «Reorganiser bilder etter farge.»?

Jeg flytter!

Som du kanskje har fått med deg har jeg to blogger gående om dagen; XmasB (denne) og Captured Echoes. «Gående» er kanskje å ta i litt, for jeg har ikke akkurat produsert jevnt og trutt i det siste.

Denne bloggen, i skrivende stund på XmasB er en norsk blogg som jeg har hatt ganske lenge nå. Fotobloggen Captured Echoes er på engelsk, og har vært aktiv i snart et år. Jeg hadde store planer om hvordan den skulle bli, men kom aldri helt i mål. Først og fremst på grunn av misnøye med valg av navn, design og ikke minst mangel på innhold. Det er vanskelig å skylde på noen andre enn seg selv… 🙂

Når jeg nå ønsker å flytte bloggene er det først og fremst for å samle bloggene på et sted, samt knytte et navn til både blogg og bilder som er litt mer fornuftig for de fleste sammenhenger. En utfordring jeg ser allerede før jeg har startet selve flyttingen er å flytte innhold uten å få med seg alt av «søppel» som har samlet seg opp gjennom årene, først og fremst på denne bloggen, men også på fotobloggen hvor jeg ønsker å endre hele strukturen på hvordan bloggen er bygget opp. Et alternativ er selvsagt å bare skrote alt eksisterende, og begynne på ny. Det kommer ikke til å skje. Jeg ønsker å ta vare på postene, bildene, og kanskje viktigst av alt; alle kommentarer fra fjern og nær.

Jeg har også vurdert å endre språk på denne bloggen, men jeg beholder det nok slik det er i dag. Av flere grunner. En utfordring da er selvsagt at jeg ønsker å ha fotobloggen på engelsk. Det er også denne jeg først og fremst ønsker å endre på, så et alternativ kan være å kun flytte fotobloggen.

Fotobloggen har idag alle filene lagret på egen server. Det er jeg ikke sikker på at jeg ønsker å fortsette med. Jeg betaler tross alt for en Flickr konto jeg ikke bruker, som fint kan brukes til å ha bildene mine på, og ikke minst trekke mer oppmerksomhet til bloggen(e).

Uansett hva jeg ender opp med å gjøre, så blir det forandringer på både design og innhold. Jeg gleder meg!

Drømmemobilen

Utviklingen av nye mobiler går rasende fort. Det har den i grunn gjort ganske lenge nå virker det som. Min første mobil fikk jeg når jeg var 17 år gammel, ikke for tidlig, men heller ikke for sent den gang. Det var langt fra de fleste av vennene mine som hadde mobil den gangen heller. Min første mobil var en Motorola jeg kunne brukt som slagvåpen hadde det ikke vært for at den var bortimot hul. Den endte sitt liv i et herlig knas mot fortauskanten i Bardufoss sommeren 2000.

Siden har jeg hatt en del mobiltelefoner, stadig jakten på drømmemobilen. Jeg har enda ikke funnet den, men har vært nære noen ganger. Jeg har vært innom Motorola, Samsung, Nokia, Sony (importert fra Sverige), Sony Ericsson, QTek (senere HTC) og HTC. Litt av problemet er nettopp den raske utviklingen som hele tiden sørger for at mobiler blir foreldet i et voldsomt tempo. Min nåværende mobil, en HTC DIamond er nok den desidert beste telefonen jeg har hatt, men er ikke uten mangler og problemer den heller. Og den er i manges øyne allerede «gammel». Men den fungerer finfint, og passer meg utmerket. Men man har likevel alltid lyst på noe nytt, ikke sant?

Jeg holder meg sånn passe oppdatert på mobiler om dagen. Det betyr at jeg leser noen artikler iblant, og jeg er alltid nysgjerrig når en bekjente eller kollegaer kommer med noe nytt. Men så er jeg også langt over snittet interessert i teknologi og dingser. Og mobiler har på et tidspunkt blitt mer dings enn noe annet. Ihvertfall de jeg ser på. En mobil skal ikke lenger bare brukes til å ringe med, og sende noen meldinger iblant. Nei, med den skal du kunne sjekke epost, surfe på nettet og ta bilder og video i god kvalitet. Sistnevnte er forøvrig det siste jeg ser på, da jeg uansett synes kompaktkamera er begrensende nok. Men det finnes mobiler som kan ta bilder i ganske grei kvalitet, selv om det selvsagt ikke kan måle seg med hverken speilrefleks eller et godt kompaktkamera. Videre skal mobilen støtte alt av teknologi innen datatrafikk, ha mulighet for å koble seg til trådløse nett og GPS. Alt sammen i en pakke som skal være kompakt nok, men med stor skjerm, og batterilevetid nok til at du kan ta den med på telttur. Kompromisser må inngås.

Men hvorfor kan jeg ikke «sette sammen» min egen mobil? Det hadde vært noe. Jeg vil kunne velge en grunnmodell, og dermed legge til og fjerne komponenter og programvare som jeg selv ønsker. Jeg ønsker for eksempel ikke å betale for et middels kamera, så det tar jeg bort. Ei heller ønsker jeg å betale for en masse elendige spill. Bort med dem. Men jeg vil ha GPS, WLAN, 3G/EDGE og en del nyttige programmer. Videre vil jeg kunne velge skjerm, minne, lagringskapasitet og prosessor til å passe mine krav til ytelse. Omtrent som jeg forventer om jeg bestiller en ny pc. Men dette kan jeg ikke. Jeg kan ikke velge bort noe, og jeg kan ikke legge til.