XmasB

Lenge før datteren vår kom til verden snakket vi om barnehageplass. At hun kanskje ikke kom til å få plass anså vi som svært lite sannsynlig, for Lørenskog har jo som kjent full barnehagedekning. Jeg har skrevet om dette tidligere. Jeg var kanskje litt krass i valg av ord den gangen, men jeg var også passe oppgitt. Det er jeg fortsatt.

Idag leser jeg nye løfter om full barnehagedekning fra Kristin Halvorsen. Det vil si, hun lover ingenting. Det har hun brent seg på før¹. Neida, hun forteller bare at full barnehagedekning er et mål de har. Så fint da.

Lørenskog Arbeiderparti har full barnehagedekning som en av sine topp fem saker for de neste fire årene. Jeg er nok ikke overbevist om at jeg ville stemt på dem for det. Har på en måte hørt dette før (host… Kristin.. urk… Halvorsen.. hark…) uten at det har hjulpet noe særlig. Jeg leser videre på Lørenskog Venstres side en interessant liten tekst om emnet: Alle skal med! (Enten de vil eller ikke) som jeg klart kjenner meg igjen i. Dette skulle da ikke være så vanskelig?

Det er også litt merkelig å lese om fortvilte foreldre (som oss) som er redde for hvordan dette skal ordne seg, samtidig som lederen av skole-og oppvekstutvalget i Lørenskog, Torunn Skottevik (Ap), hevder det er full barnehagedekning. Er vi sikre på at vi har rett person til den jobben? For vi har da fått avslag, og vi er langt fra alene om det. Faktisk virker det som om de fleste som har født sent på året har fått avslag i Lørenskog kommune. Dette til tross for full barnehagedekning.

Jeg håper ordføreren har rett når han sier at alle skal få plass. For dette er en fortvilt situasjon.

Politikeres løfter har jeg for lengst sluttet å tro på.

1. Er du her enda, Kristin? Trodde du hadde forlatt politikken jeg? [↩]

Dagbladet har i dag en artikkel om menn som angrer at de har sterilisert seg. Det dreier seg først og fremst om menn som ønsker å få flere barn etter å ha stiftet ny familie. Artikkelen er forsåvidt grei nok den. Jeg har ingen problemer med å forstå at menn angrer, og jeg har heller ingen problemer med å forstå valget de allerede har tatt. Ikke alle ønsker barn, og ikke alle ønsker flere barn enn de har. Personlig synes jeg også det er litt synd å se at stadig flere får barn i svært så voksen alder, gjerne etter at de også har blitt besteforeldre. Å se for meg faren min som 80-åring på konfirmasjonsdagen synes jeg er deprimerende tanke. Enda mer deprimerende ville det vært om han ikke hadde kunne oppleve å kjenne meg i voksen alder, rett og slett fordi årene hadde tatt ham igjen… Slik er det heldigvis ikke.

Det kan være mange grunner til at en mann ønsker å sikre seg mot flere barn. Det mest åpenbare er selvsagt at han allerede har de barn han ønsker, men det kan også være andre grunner. Selv har jeg foreløpig heller ingen planer om flere barn, men venter nok noen år før jeg går så drastisk til verks som å kombinere testikler og svært så skarpe gjenstander. Men tanken er ikke fullstendig fremmed heller, og jeg kan godt se for meg at det kommer til det en dag. Under full narkose selvsagt (jeg ville nok besvime under en slik prosess uansett).

Det jeg derimot reagerer på i artikkelen er kommentarene som har dukket opp under. Dette er jo ikke nytt fenomen på internett, men jeg blir likevel litt overrasket over hva folk presterer å komme med i slike diskusjoner.

Et par sitater ( det er enda en fersk artikkel, så her dukker det nok opp mange “visdomsord”):

Å sterilisere seg er vel omtrent like smart som å få en tatovering av navnet på kjæresten.

Til mann med tre barn som har tatt valget å sterilisere seg:

Du er ikke en mann!!!

En tatovering av kjæresten sin er nok ikke helt det samme som å kastrere seg, men om den tatoveringen kommer etter 20 år sammen ser jeg heller ikke problemet med det. De færreste steriliserer seg i samme alder som man velger å tatovere “Turid” på overarmen. Jeg tror faktisk de som velger å sterilisere har tenkt godt gjennom, og også tatt en samtale med familien sin om det (eller de rett og slett ikke ønsker å få barn). I motsetning til en på tjue år som tror at kjærligheten med Turid varer evig med andre ord. Et barn satt til verden kan du ikke bare gå fra.

Å hevde at en som har valgt å sterilisere seg ikke er mann er heller ikke spesielt gjennomtenkt. Enhver mann som frivillig lar en fremmed gå løs på utstyret hans med skarpe gjenstander har all min respekt, selv om valget kan virke litt merkelig for mange. De fjerner jo tross alt ikke manndommen, de bare sørger for at den ikke blir spredd til øst og vest. Så i tillegg til å være modige, vil jeg også påstå at det kan være en veldig klok handling. Det er nok av barn uten fedre i verden.

Pensjonister som ønsker seg kjærlighetsbarn har jeg lite til overs for. Å sette et barn til verden er ikke uten ansvar. Det er et valg som som følger en gjennom hele livet, på godt og vondt. Da er det også fint om man faktisk lever lenge nok til å kunne være der for barnet.

Jeg kjenner ikke mange som jeg vet har tatt skrittet med å sterilisere seg (det er kanskje ikke en ting de fleste roper høyt om), men jeg kjenner noen. Ingen av dem har angret seg foreløpig, og de har tatt dette valget basert på mye tankevirksomhet sammen med familien sin.

Av de som senere ønsker å reversere prosessen, altså refertilisere seg, ser jeg for meg menn som enten har tatt avgjørelsen for fort, eller som av egoistiske grunner ønsker seg enda flere barn. Det finnes selvfølgelig unntak til dette, men har du tre barn fra før, trenger du vel egentlig ikke enda et barn i en alder femti år?

Ifølge SSB er det forøvrig menn alderen 35-39 som oftest steriliserer seg. I 2003 var antallet menn som utførte sterilisasjon 3155. Moralen er uansett klar: tenk godt gjennom før du steriliserer deg. Det er dumt å angre. Det er også dyrt og uten garantier å reversere prosessen. Men er du sikker, har unger fra før, og nærmer deg en alder hvor flere unger ikke virker aktuelt, ja, da har du min fulle støtte.

Ønsker du flere barn etter en slik operasjon finnes det nok av barn som ikke har et hjem. Å adoptere er et valg mange ikke tenker over. Det er synd. Istedet går mange til ekstreme skritt for å få sitt eget barn, men det kan vi diskutere en annen gang.

Noen som husker Kristin Halvorsen ytre ordene ved valgkampen 2005?

“Full barnehagedekning, ellers går jeg av.” Det var det du sa, Kristin. Ordene dine ligger lagret på nettet i all overskuelig fremtid. Innen to år skulle det skje. Vel, det har ikke skjedd.

For min del har det ført til stor bekymring, for nå har vi fått beskjeden: Ingen barnehageplass på oss. Det er mange politikere jeg ikke liker, de fleste faktisk. Men akkurat nå liker jeg deg spesielt lite. Du har vist deg å være en fullblods politiker, med løgnen strømmende i årene dine.

Måtte dine synder, og dine forfedres synder, bli til evig forbannelse for deg alle og alle dine etterkommere. Skamme seg burde du!

Jeg skal selvsagt ikke banke noen. Men det har kokt i meg siden vi skulle dra på hytta fredag ettermiddag. En av ungene har skylden.

Det begynte noen timer før vi skulle dra. Det var mye bråk i gangen, noe som slettes ikke er uvanlig ettersom naboungene tror det er et ekstra oppholdsrom. En av ungene banket hardt på døren vår, og løp ned trappa. Kona åpner døren og spør hva det er som foregår. Ingen svarer selvsagt. Ungene er stille, for de vet at dinosauruser voksne ikke ser dem om de ikke rører seg eller gir fra seg lyd. Greit nok, vi tenker ikke mer over det. At noen av ungene har begynt å mislike oss etter utallige forsøk på å få dem til å forstå at det er utrolig lytt i gangen overrasker ikke. Men å respektere våre ønsker om å ikke å oppbevare seg unødig i gangen (som altså er utrolig lytt) kommer ikke på tale. Kona snakker så vidt med nabogutten uten at det ser ut til å hjelpe stort. Det meste preller av på tenåringsgutter.

Det er ikke det at de ikke skal få lov til å bevege seg i gangen heller. Det er bare det at de bruker dette som et eneste stort rom hvor de kan sitte i trappen og snakke sammen. De snakker egentlig ikke, de roper og gauler til hverandre.

Det blir ihvertfall stille der ute. De skrikende ungene har omsider forduftet og vi hører ikke mer til dem. Men de har ikke bare sneket seg forsiktig unna. Idet vi skal dra oppdager vi at ikke alt er som det skal. Barnevognen til datteren min står nemlig i nederst i gangen, og den har de ikke latt i fred. Den er full av brus eller saft, og vi må kaste både skinn og dyne på vask. Selve posen som hører til vogna er gjennomvåt av den klebrige væsken, og vi kan ikke ha ungen vår i den. Utrolig kjedelig start på det som skulle bli en koselig påskehelg på hytta.

Heldigvis har vi både ekstra skinn og dyne, så vi får tatt det med oss. Vognen lar vi være igjen, men tar med den løse posen som hun kan ligge i. Den må også vaskes ren før vi kan bruke den, men det gjør vi på hytta. Det skulle ta nærmere en time før vi var klare til å dra. Dette inkluderer å få storesøsteren til naboungen til å ringe sin bror (det er hans venner som står bak) og krangle med de. Ingen vet noe om dette selvsagt, og det er ikke engang hans venner som har vært her. Som om vi ikke vet hvem som kommer og går her. I løpet av få minutter har vi blitt servert flere løgner av både bror og søster. Blant annet klarer han å fortelle at han ikke har vær hjemme i hele dag, til tross for at kona mi snakket med han for under to timer siden. Vi prøver å forklare at gutten har et visst ansvar for ungene han tar med inn i oppgangen, men det går ikke inn. Til slutt må vi dra.

Nå gjenstår det bare å snakke med gutten som vi mistenker står bak udåden. Og så foreldrene hans, for vi har ingen tro på at den ufordragelige dritten gutten vil innrømme noe. Forrige gang vi kjeftet på han gliste han bare til oss, og slang spydigheter til kona mi. Men det kan nok hende at han forsnakker seg, eller løper når vi oppsøker han. Da er det ingen tvil. Forhåpentligvis er foreldrene hans greie å snakke med, selv om jeg mistenker at noe mangler i den avdelingen også. Drittunger vokser ikke på trær, de blir avlet frem.

På anlegget spilles det barnesanger idag. Jeg har satt på dette for å lære meg noen sanger til den lille, for jeg kan aldri mer enn første verset av noen ting. Derfor blir det ofte “tullesanger” hvor jeg finner på underveis. Ikke at jeg er så ikke på at hun lille merker noen stor forskjell, men det er jo greit å lære seg det først som sist.

Men herre min så trøtt man blir av disse barnesangene da…

(Forøvrig ikke min datter på dette bildet… Hun er mye søtere, nemlig!)

Byssan Lull av Evert Taube i sin originale form:

Og av Carola:

Men tenk hvor fint Sissel Kyrkjebø ville sunget den!

Vi er blitt stolte foreldre! Ingenting topper dette.

Hvem har ansvaret for det?¹

Et barn blir født. Det blir stelt mog undersøkt av dyktige barneleger. Litt senere får moren holde sitt nyfødte barn for aller første gang. Hun begynner å råte, men det er på grunn av glede, det er gledestårer. Far gråter også. Litt senere drar mor og far hjem med sitt nyfødte spedbarn og har store forventninger for fremtiden.

Men blir det som de håper? Blir det bare idyll? Allerede samme natt våkner mor og far av spedbarnet som gråter. Hvorfor gråter det, er det noe galt? Selvfølgelig er det noe galt! Ungen vil ha noe! Men hva? Moren ammer barnet, men det hjelper ikke. Hun vugger det. Det blir stille. Barnet har fått sitt ønske oppfylt.

To timer etter at mor og barn har lagt seg begynner spedbarnet å skrike på nytt. Far går, han vugger barnet, men det hjelper ikke, barnet vil ha næring. Mor står opp og ammer barnet, far føler seg hjelpeløs.

I det neste året er det mor som steller ungen mest. Hun har flere fridager enn før. Far jobber, han må tjene nok penger til familien. Barnet sier sitt første ord: mamma. Barnet får sine første tenner og tar sine første skritt.

Hvem har lært barnet alt dette? Hvem er ansvarlig? Er det mor eller far? Det er nok begge to. Barnet lærer noe nytt hele tiden. Senere påvirker mange andre faktorer barnets innlæring. For eksempel skole, venner, TV, radio og annet.

Etter som tiden går får mor og far stadig mindre innflytelse på barnet som ikke lenger et barn, men en av ungdommen. Venner og media har også innflytelse på barnet, men det er foreldrene som har mest ansvar for det. Men barnet har ansvar det og, ansvar for sine egne handlinger.

Men når barnet havner i problemer er det likevel foreldrene som blir pålagt skylden, det er tross alt de som har mest ansvar for barnet.

Men hva kan de gjøre, de har jo nesten ikke innflytelse på barnet. Joda, de har litt. Men holder det?

1. Mens jeg bladde litt gjennom en perm med masse gamle greier i snublet jeg over en skolestil fra høsten 1995. Det godt verden går videre, og vi lærer mer, for med denne kunnskapen ville jeg aldri ønsket meg egne barn. [↩]

I dag har fruen termin og nedtellingen er endelig ferdig. Det har vært ni lange måneder, med varierende grad av spenning, forhåpninger, kvalme, oppkast, glede og alle andre følelser som følger med det å få barn. Spenningen har vært der hele tiden. Den følger på en måte med forhåpningene vi har til det å få barn for første gang. Kvalmen og medfølgende oppkast var heldigvis ikke jeg rammet av, men for kona var det noen vanskelige måneder i starten. Fire måneder faktisk. Det var en slitsom tid for henne spesielt, og vanskelig for meg som ikke kunne gjøre stort for henne. Det måtte bare gå over av seg selv. Heldigvis gikk det også over etterhvert, for vi begynte å lure på om det skulle bli ni måneder med permanent kvalme og oppkast flere ganger daglig. Gleden har bare blitt større etterhvert som vi innser hva som venter oss.

Som sagt er altså nedtellingen ferdig. Med andre ord har vi nådd datoen for termin. 17. november 2007 står det i papirene. Men ingen baby enda. Dette er jo ikke veldig uvanlig, spesielt ikke for førstegangsfødende. Så nå teller vi ikke lenger ned. Vi bare teller.

Kanskje mest for underholdningens skyld har vi lest litt om kjerringråd for å sette i gang en fødsel. Det er mye lesestoff om emnet, uten at vi er så sikre på at noe egentlig har noe for seg. Men at lesingen er underholdende er det liten tvil om. Det anbefales akupunktur, varme kluter på brystene, suging på brystvortene, sex av den mer kompliserte sorten og lakserolje for å nevne noe. Jeg ville kanskje ikke kombinert lakseroljen med resten.

Vi håper selvsagt ikke at det tar for lang tid før vi møter det nye medlemmet av familien. Vi har ventet lenge nå, og er etterhvert blitt veldig utålmodige og rastløse. Trøsten får være at det ikke kan være lenge igjen nå.

I mellomtiden går alltids tiden med til å fortelle alle som ringer at vi fortsatt ligger hjemme på sofaen, og ikke på barselsavdeligen på sykehuset. Møtene på jobben har også blitt litt annerledes når jeg er nødt til å sjekke telefon hver gang det ringer, og bli møtt av forståelsesfulle blikk når jeg unnskylder at det ringer. Ikke fullt så flott er at jeg gjerne kunne trengt en uke til i prosjektet jeg jobber med. En litt utsatt fødsel passer meg derfor egentlig fint, sånn sett i forhold til jobben. Personlig hadde jeg likevel ikke blitt veldig lei meg om vi måtte dra på sykehuset om fem minutter.

Fortsatt noen dager igjen til termin, og fortsatt ikke blitt pappa. Så noen farsdag fikk jeg ikke feire. Til gjengjeld har jeg feiret søndag¹. Imorgen ser jeg frem til mandag².

Det mangler med andre ord ikke på dager å feire. Snart blir det enda en. Farsdag. Da har jeg hele 106 dager i året for å feire meg³. Det er godt å være meg.

1. For jeg er jo en sønn. [↩]
2. For jeg er jo en mann. [↩]
3. 52 søndager, 52 mandager, en bursdag og en farsdag. [↩]

Det er ikke lenge igjen nå. Bare litt over tre uker. Jeg har tenkt utrolig mye på hvordan det vil være å bli pappa. Kanskje mest på hvordan det vil være i det lange løp. Hvilke ting har jeg lært som jeg må huske på? Hva må jeg ikke gjøre? Å bli foreldre er et stort ansvar, det er det liten tvil om. Det er vanskelig å se for seg hvordan den nye hverdagen vil bli, med en liten jente å ha ansvar for. Det er ikke det at jeg redd for å gjøre noe feil. Jeg tror vi blir gode foreldre. Både jeg og min kone. Men det er så nytt og så utrolig spennende!

Vi har snakket mye om det å bli foreldre. Å ha ansvar for en liten baby. Ei lita jente. Vi gleder oss, som de fleste vordende foreldre gjør. Etter å ha sett samtlige episoder av jordmødre er kona klar. Hun er forberedt på fødselen. Jeg prøvde å fortelle henne at det kanskje ikke er det beste å se på et slikt program før hun skal føde, men hun har nok sterkere nerver enn meg. Jeg håper jeg klarer meg gjennom fødselen, og at jeg klarer å stille opp for henne. Allerede nå føler jeg meg veldig maktesløs, for jeg vet det er lite jeg kan gjøre den dagen. Jeg må bare støtte henne så godt jeg kan. Hun er tøff, det kommer til å gå fint. Det vet jeg.

Vi har snakket litt om det å ta bilder og filme på denne dagen. Konklusjonen ble ganske enstemmig at det ikke skal tas bilder under selve fødselen, og heller ingen film. Jeg kommer til å stå trygt ved hennes hode under selve fødselen, og heller se ungen når hun kommer ut. Trenger ikke sitte helt nede på første rad denne gangen.

Så kan jeg heller finne frem kameraet når den mest krevende etappen er over, og både mor, far og barn har fått vilt seg litt. Hvis jeg ikke ligger slått ut på gulvet da. Må minne meg selv om å puste den dagen. Og henne har jeg hørt. Tenker hun er blid og medgjørlig når jeg maser om sånne trivialiteter mens hun dytter på. Jeg får passe på å ta med blomster også, ellers er det ingen nåde.

Mange vil ha hele slekten og alle venner på besøk samme dagen. Gjerne under selve fødselen. Vi har bestemt oss for å ringe når fødselen er over. Og kun til foreldre og søsken. Resten får høre det av dem fort nok. Jeg ser ikke bort ifra at mødre på begge sider blir litt satt ut når de går glipp av selve fødselen, men jeg tror vi klarer oss.

Jeg kommer heller ikke til å legge ut bilder av unge og stolte foreldre på nettet. Selv denne posten er i overkant personlig. Heldigvis skjer det ikke så ofte. Jeg bare gleder meg sånn. Lurer på hva jeg får til farsdagen…