Stikkordarkiv: Barn

Nei, du får ikke skjegg!

Det ble en liten krise under morgenritualet i dag. Jeg står og barberer meg da jeg hører en veldig trøtt stemme bak meg. Det er datteren min som har våknet. Med smale øyne står hun lenge og ser på meg.

«Hva gjør du?» er naturligvis spørsmålet som kommer. Hun har nok spurt meg dette spørsmålet, i nøyaktig denne sammenhengen, minst tjue ganger før. «Jeg barberer meg» svarer jeg. Og hun spør meg om jeg har skjegg, noe jeg egentlig ikke helt vet hva jeg skal svare på med tanke på den lille skjeggveksten jeg faktisk har. Men joda, jeg har skjegg, og nå barberer jeg meg. Hun vil låne barbermaskin, og selvsagt får hun det.

Etter en liten stund spør jeg om å få den tilbake, så jeg kan bli ferdig. Men hun er motvillig, og vil gjerne barbere seg mer. Maskinen er ikke engang skrudd på, men det er ikke så nøye, her skal det barberes. Jeg forteller henne at pappa må barbere seg ferdig, og legger til «du har jo ikke skjegg, vennen». Hun stopper opp, og tenker litt, før hun svarer bekreftende. Men så kommer det. «Men når jeg blir stor, da får jeg skjegg!». Pappa ler, og hun smiler. «Nei», sier jeg, «du er jente du, og jenter får ikke skjegg». «Å! Jeg vil også ha skjegg!», svarer hun med stemmen som kommer rett før gråt. Det er viktig å tenke godt gjennom svaret pappa skal gi nå, for dette vil avgjøre om gråten skal komme eller ei.

«Er du heldig, så får du skjegg. Så kan du jobbe i sirkus!», svarer jeg. «Ja!» roper hun og ler.

Høyre vil fedrekvoten til livs

”Å fjerne fedrekvoten som ordning gir bedre rettigheter for fedre og mindre detaljstyring av familielivet” sier kvinnepolitisk leder i Høyre, Linda C.H. Helleland.

Når datteren min ble født for litt over to år siden hadde jeg store planer om å ta så mye pappapermisjon som mulig. I praksis endte jeg opp med å ta de seks ukene jeg hadde krav på. Kona ville gjerne ha mest mulig tid, og det straffet seg også økonomisk dersom jeg tok mer. Altså ble det med seks uker den gang. Den korte tiden brukte jeg på å bli enda mer kjent med datteren min, og jeg syntes det var så altfor lite.

I dag er kvoten satt til 10 uker. Andremann er på vei, så mine ti uker skal jeg ha. Helst ville jeg hatt mer, men det blir det neppe til. Slik er det bare, og det er flere årsaker til det. Kombinert med ferie skal jeg ikke klage. Det er tross alt en hel måned mer enn forrige gang.

Jeg kjenner til flere som av ulike årsaker ikke har tatt mer enn fedrekvoten når de skal ha pappapermisjon. Noen av økonomiske årsaker, noen fordi mor ikke vil gi mer. Jeg kjenner ikke til et eneste tilfelle hvor faren ikke ville ha mer pappapermisjon, selv om det helt klart finnes eksempler på det og.

Reglene for kvoten har helt klart sine mangler. En åpenbar mangel er kravene til om far harr rett til fedrekvoten i det hele tatt. Et krav er nemlig at ”mor må ha opparbeidet seg rett til foreldrepenger i en 50 prosent stilling eller mer”. Fedre har med ord ingen rett til fedrekvote dersom mor har for eksempel studert eller vært arbeidsledig. Rett til fedrekvote burde fulgt hver forelder og barnet, ikke mor. Jeg kjenner til et par eksempler hvor nettopp studier har ført til at far ikke får tilbrakt ekstra tid med barnet sitt. Det er klart det føles urettferdig for fedrene, for det er også utrettferdig.

Å fjerne fedrekvoten som ordning gir mindre detaljstyring. Ja, det stemmer nok. Men bedre rettigheter? Nei, jeg vil si den fjerner noen rettigheter jeg absolutt setter pris på å ha. Så får det heller være at det kan bli litt mye detaljstyring iblant. Mange fedre synes det er vanskelig å skulle krangle seg til mer fedrekvote når mor vil ha mest mulig og sier ”jeg har tross alt båret på barnet i ni måneder, og gått gjennom en lang og smertefull fødsel”.

En rotete post om hva jeg driver med om dagen

Som flere har påpekt har det vært litt stille fra denne kanten i det siste, til tross for store planer om det motsatte. Dette er det selvsagt flere grunner til.

Min bedre halvdel og jeg har funnet ut at vi er lei av å høre på naboene som bråker til alle døgnets tider, og skal derfor flytte. Vi har funnet en ny leilighet jeg tror vi kan bli veldig glad i, og er midt i prosessen å selge vår gamle. Leiligheten ble lagt ut på finn.no i dag. Trenger du kanskje en ny leilighet?

Som faste lesere ((jeg er glad i dere, alle som en!)) vet har vi en liten datter som nærmer seg året ((Tiden flyr virkelig når man har det gøy. Og vi har det utrolig moro med henne.)). Vi har forsåvidt plass til henne i dag, men jeg savner kontoret mitt litt. Eller gjesterommet som det også ble brukt til, hele to ganger på to år. Et rom ekstra er ihvertfall savnet, så naboene var ikke eneste grunnen til at vi flytter. Men de var den siste berømmelige dråpen.

Vi har ikke bare dårlige naboer. Tvert imot, egentlig. De fleste er skikkelige folk, som hilser pent og følger normal skikk og bruk. Som for eksempel å ikke spille musikk uansett tid på døgnet, ha høylydt sex uansett tid på døgnet, blotte puppene på morgenen ((Egentlig er hun faktisk den snilleste damen i hele blokka, jeg bare syntes den episoden var litt morsom. Selv om den eldre damen altså har hatt sine beste år.)), pusse opp døgnet rundt, slåss og skrike til langt ut på natt, legge søpla si i blomsterkassa ((Gjerne så mange som tre poser kan ligge til alles beskuelse gjennom en eller flere dager.)), løpe opp og ned trappene, gå med sko inne dagen lang, spytte i oppgangen eller helle saft i barnevognen til datteren vår ((Ungene har vokst litt siden da, heldigvis.)). Bare for å nevne noe. De fleste naboene er snille mennesker man kan låne melk av, eller slå av en prat når man møtes en gang iblant. Det er nemlig ikke så mange personer som trengs for å lage mye bråk og kvalme. Men bråk blir det, og bråk er det. Spesielt fra de over oss ((Vi klarer heller ikke høre om bråket kommer fra de rett over, eller skrått over, så det er litt vanskelig å vite hvem man kan klage på.)). Så vi flytter.

Og i en flytteprosess kan tiden fort bli brukt til andre ting en blogging. Det er mye som må på plass, og det har vi brukt masse tid på. Forrige gang brukte vi ikke så mye tid på det, og det ser vi ettertid at vi skulle ha gjort. Vi fikk nemlig bedre betingelser på dette lånet enn ved førstehjemslånet.

Vi har vært mange turer innom bank og meglere for å få alt på plass, men nå skal det meste være i orden. Kjøpet er i boks, og vi venter bare på overtakelse. Salget av den leiligheten blir spennende. Spesielt med tanke på hvordan folk flest er hysteriske med tanke på «finanskrisen».

Hun skjønne, blide lille tar også mye tid. Å sette seg ned med pc’en på fanget når jeg kommer hjem fra jobb er ikke alltid like velkomment hos min bedre halvdel, når hun har underholdt lillemor hele dagen. Og når vi har fått henne i seng er det deilig å bare slappe av litt i sofaen en liten stund før vi også kaster inn håndkleet. Dagene går av seg selv.

Som de aller fleste har jeg en jobb som krever at jeg, vel, jobber. Å svare på kommentarer som kommer inn på bloggen har jeg alltids tid til iblant, men å skrive poster av noen særlig kvalitet er bare å glemme. Jobben blir ikke borte om jeg ignorerer den. Heldigvis. Jeg har nå jobbet i den «nye» jobben i snart to måneder, og stortrives. At jeg har tatt et riktig valg er jeg ikke i tvil om. Jeg har mye mer tid til den lille familien min, takket være kort vei til jobb, og det er aldri noe problem å løpe ut en kort stund. Det har vært veldig praktisk nå som vi har holdt på med bolig og lån.

Denne tiden kunne jeg brukt til å blogge, sier du? Joda, mye mulig det, men jeg har altså valgt å prioritere familie. Datteren min begynte å krabbe for noen dager siden. Det er utrolig morsomt, men krever mer oppmerkshomhet enn noensinne.

Så det er nok å henge fingrene i om dagen. Men jeg lover å skjerpe meg fremover, så snart vi har fått ting på plass i forbindelse med salg av bolig ((Du kan jo legge inn et bud, så går dette enda fortere?)), flytting og alt annet som måtte dukke opp.

Og kanskje klarer jeg også å få på plass fotobloggen snart, selv om jeg ikke enda ikke har bestemt meg for navn eller webhotell. Bilder har det også blitt lite av i det siste. Bortsett fra masse bilder av lillemor, selvfølgelig. Når hun blir rik og berømt kommer hun til å ha masse bilder å ta av til «Klassekampen» eller lignende programmer. Et kjapt regnestykke viser at jeg med litt godvilje kan regne godt under en krone per bilde tatt med kameraet mitt. Det er jo ikke verst. Største problemet mitt nå er jeg har blitt altfor kritisk til egne bilder, og setter for høye krav til hvordan et ferdig bilde skal se ut. Det er fint med krav til seg selv, men i dette tilfellet hemmer det mer enn noe annet. Det er dumt.

Ok, her runder jeg av hele denne rotete posten. Jeg hadde egentlig tenkt å finskrive litt, men jeg tror ikke det er håp for denne posten uansett. Beklager rotet, kanskje jeg rydder opp en dag jeg har masse tid til overs. Altså ikke med det første.

Musikk for de minste

Som forelder finnes det mange ting man kan gå rundt å uroe seg over. Som om det ikke er ille nok å tenke på hvor mange gærninger som finnes der ute, er det på en måte ikke ende for hva ellers man må passe på. Som for eksempel musikksmaken ungen etterhvert utvikler.

På et eller annet tidspunkt kommer ungen til å spille musikk jeg vil klassifisere som søppel. Det er gitt, og ikke til å komme bort ifra. Derfor er det viktig at jeg gjør mitt beste for å styre henne inn på rett spor allerede nå, selv om hun altså ikke har rundet året engang. Hun må tas hånd om mens det fortsatt finnes håp, før hun vokser opp og blir tatt av emobølgen. Oh the horror.

Men å spille den samme musikken som jeg hører på er kanskje ikke måten å gjøre dette på. Selv om jeg personlig synes jeg har vannvittig god musikksmak (mens dere andre ikke har peil i det hele tatt), innser jeg at hun kanskje ikke får mye ut av å høre på mp3 samlingen.

Bortsett fra den ene mappen hvor jeg legger barnelåter. Og der har jeg mye bra må vite. Jeg har nemlig kommet over en genial samling musikk. Rockabye Baby – Lullaby Renditions. Vi snakker om Lullaby versjoner av Pink Floyd, Metallica, Nirvana, Green Day, Radiohead, Betales osv… Det finnes en hel haug med denne musikken.

Foreløpig har jeg stort sett bare hjernevasket meg selv mens jeg jobber, men at dette er planen for å utvikle musikksmaken hos en liten jente er det liten tvil om. Så tar vi Kaptein Sabeltann & co litt senere… I mellomtiden skal hun få oversikt over skikkelig musikk. Oh joy!

Nei, nå må jeg snart hjem å høre Pink Floyd i «pling-plong» versjon.

Full barnehagedekning i Lørenskog

Lenge før datteren vår kom til verden snakket vi om barnehageplass. At hun kanskje ikke kom til å få plass anså vi som svært lite sannsynlig, for Lørenskog har jo som kjent full barnehagedekning. Jeg har skrevet om dette tidligere. Jeg var kanskje litt krass i valg av ord den gangen, men jeg var også passe oppgitt. Det er jeg fortsatt.

Idag leser jeg nye løfter om full barnehagedekning fra Kristin Halvorsen. Det vil si, hun lover ingenting. Det har hun brent seg på før ((Er du her enda, Kristin? Trodde du hadde forlatt politikken jeg?)). Neida, hun forteller bare at full barnehagedekning er et mål de har. Så fint da.

Lørenskog Arbeiderparti har full barnehagedekning som en av sine topp fem saker for de neste fire årene. Jeg er nok ikke overbevist om at jeg ville stemt på dem for det. Har på en måte hørt dette før (host… Kristin.. urk… Halvorsen.. hark…) uten at det har hjulpet noe særlig. Jeg leser videre på Lørenskog Venstres side en interessant liten tekst om emnet: Alle skal med! (Enten de vil eller ikke) som jeg klart kjenner meg igjen i. Dette skulle da ikke være så vanskelig?

Vi har fått avslag, og vi er langt fra alene om det. Faktisk virker det som om de fleste som har født sent på året har fått avslag i Lørenskog kommune. Dette til tross for full barnehagedekning.

Jeg håper ordføreren har rett når han sier at alle skal få plass. For dette er en fortvilt situasjon.

Politikeres løfter har jeg for lengst sluttet å tro på.

Sterilisere?

Dagbladet har i dag en artikkel om menn som angrer at de har sterilisert seg. Det dreier seg først og fremst om menn som ønsker å få flere barn etter å ha stiftet ny familie. Artikkelen er forsåvidt grei nok den. Jeg har ingen problemer med å forstå at menn angrer, og jeg har heller ingen problemer med å forstå valget de allerede har tatt. Ikke alle ønsker barn, og ikke alle ønsker flere barn enn de har. Personlig synes jeg også det er litt synd å se at stadig flere får barn i svært så voksen alder, gjerne etter at de også har blitt besteforeldre. Ã… se for meg faren min som 80-åring på konfirmasjonsdagen synes jeg er deprimerende tanke. Enda mer deprimerende ville det vært om han ikke hadde kunne oppleve å kjenne meg i voksen alder, rett og slett fordi årene hadde tatt ham igjen… Slik er det heldigvis ikke.

Det kan være mange grunner til at en mann ønsker å sikre seg mot flere barn. Det mest åpenbare er selvsagt at han allerede har de barn han ønsker, men det kan også være andre grunner. Selv har jeg foreløpig heller ingen planer om flere barn, men venter nok noen år før jeg går så drastisk til verks som å kombinere testikler og svært så skarpe gjenstander. Men tanken er ikke fullstendig fremmed heller, og jeg kan godt se for meg at det kommer til det en dag. Under full narkose selvsagt (jeg ville nok besvime under en slik prosess uansett).

Det jeg derimot reagerer på i artikkelen er kommentarene som har dukket opp under. Dette er jo ikke nytt fenomen på internett, men jeg blir likevel litt overrasket over hva folk presterer å komme med i slike diskusjoner.

Et par sitater ( det er enda en fersk artikkel, så her dukker det nok opp mange «visdomsord»):

Å sterilisere seg er vel omtrent like smart som å få en tatovering av navnet på kjæresten.

Til mann med tre barn som har tatt valget å sterilisere seg:

Du er ikke en mann!!!

En tatovering av kjæresten sin er nok ikke helt det samme som å kastrere seg, men om den tatoveringen kommer etter 20 år sammen ser jeg heller ikke problemet med det. De færreste steriliserer seg i samme alder som man velger å tatovere «Turid» på overarmen. Jeg tror faktisk de som velger å sterilisere har tenkt godt gjennom, og også tatt en samtale med familien sin om det (eller de rett og slett ikke ønsker å få barn). I motsetning til en på tjue år som tror at kjærligheten med Turid varer evig med andre ord. Et barn satt til verden kan du ikke bare gå fra.

Å hevde at en som har valgt å sterilisere seg ikke er mann er heller ikke spesielt gjennomtenkt. Enhver mann som frivillig lar en fremmed gå løs på utstyret hans med skarpe gjenstander har all min respekt, selv om valget kan virke litt merkelig for mange. De fjerner jo tross alt ikke manndommen, de bare sørger for at den ikke blir spredd til øst og vest. Så i tillegg til å være modige, vil jeg også påstå at det kan være en veldig klok handling. Det er nok av barn uten fedre i verden.

Pensjonister som ønsker seg kjærlighetsbarn har jeg lite til overs for. Ã… sette et barn til verden er ikke uten ansvar. Det er et valg som som følger en gjennom hele livet, på godt og vondt. Da er det også fint om man faktisk lever lenge nok til å kunne være der for barnet.

Jeg kjenner ikke mange som jeg vet har tatt skrittet med å sterilisere seg (det er kanskje ikke en ting de fleste roper høyt om), men jeg kjenner noen. Ingen av dem har angret seg foreløpig, og de har tatt dette valget basert på mye tankevirksomhet sammen med familien sin.

Av de som senere ønsker å reversere prosessen, altså refertilisere seg, ser jeg for meg menn som enten har tatt avgjørelsen for fort, eller som av egoistiske grunner ønsker seg enda flere barn. Det finnes selvfølgelig unntak til dette, men har du tre barn fra før, trenger du vel egentlig ikke enda et barn i en alder femti år?

Ifølge SSB er det forøvrig menn alderen 35-39 som oftest steriliserer seg. I 2003 var antallet menn som utførte sterilisasjon 3155. Moralen er uansett klar: tenk godt gjennom før du steriliserer deg. Det er dumt å angre. Det er også dyrt og uten garantier å reversere prosessen. Men er du sikker, har unger fra før, og nærmer deg en alder hvor flere unger ikke virker aktuelt, ja, da har du min fulle støtte.

Ønsker du flere barn etter en slik operasjon finnes det nok av barn som ikke har et hjem. Ã… adoptere er et valg mange ikke tenker over. Det er synd. Istedet går mange til ekstreme skritt for å få sitt eget barn, men det kan vi diskutere en annen gang.

Null barnehagedekning

Noen som husker Kristin Halvorsen ytre ordene ved valgkampen 2005?

«Full barnehagedekning, ellers går jeg av.» Det var det du sa, Kristin. Ordene dine ligger lagretnettet i all overskuelig fremtid. Innen to år skulle det skje. Vel, det har ikke skjedd.

For min del har det ført til stor bekymring, for nå har vi fått beskjeden: Ingen barnehageplass på oss. Det er mange politikere jeg ikke liker, de fleste faktisk. Men akkurat nå liker jeg deg spesielt lite. Du har vist deg å være en fullblods politiker, med løgnen strømmende i årene dine.

Måtte dine synder, og dine forfedres synder, bli til evig forbannelse for deg alle og alle dine etterkommere. Skamme seg burde du!

Får jeg lov til å banke en av naboungene?

Jeg skal selvsagt ikke banke noen. Men det har kokt i meg siden vi skulle dra på hytta fredag ettermiddag. En av ungene har skylden.

Det begynte noen timer før vi skulle dra. Det var mye bråk i gangen, noe som slettes ikke er uvanlig ettersom naboungene tror det er et ekstra oppholdsrom. En av ungene banket hardt på døren vår, og løp ned trappa. Kona åpner døren og spør hva det er som foregår. Ingen svarer selvsagt. Ungene er stille, for de vet at dinosauruser voksne ikke ser dem om de ikke rører seg eller gir fra seg lyd. Greit nok, vi tenker ikke mer over det. At noen av ungene har begynt å mislike oss etter utallige forsøk på å få dem til å forstå at det er utrolig lytt i gangen overrasker ikke. Men å respektere våre ønsker om å ikke å oppbevare seg unødig i gangen (som altså er utrolig lytt) kommer ikke på tale. Kona snakker så vidt med nabogutten uten at det ser ut til å hjelpe stort. Det meste preller av på tenåringsgutter.

Det er ikke det at de ikke skal få lov til å bevege seg i gangen heller. Det er bare det at de bruker dette som et eneste stort rom hvor de kan sitte i trappen og snakke sammen. De snakker egentlig ikke, de roper og gauler til hverandre.

Det blir ihvertfall stille der ute. De skrikende ungene har omsider forduftet og vi hører ikke mer til dem. Men de har ikke bare sneket seg forsiktig unna. Idet vi skal dra oppdager vi at ikke alt er som det skal. Barnevognen til datteren min står nemlig i nederst i gangen, og den har de ikke latt i fred. Den er full av brus eller saft, og vi må kaste både skinn og dyne på vask. Selve posen som hører til vogna er gjennomvåt av den klebrige væsken, og vi kan ikke ha ungen vår i den. Utrolig kjedelig start på det som skulle bli en koselig påskehelg på hytta.

Heldigvis har vi både ekstra skinn og dyne, så vi får tatt det med oss. Vognen lar vi være igjen, men tar med den løse posen som hun kan ligge i. Den må også vaskes ren før vi kan bruke den, men det gjør vi på hytta. Det skulle ta nærmere en time før vi var klare til å dra. Dette inkluderer å få storesøsteren til naboungen til å ringe sin bror (det er hans venner som står bak) og krangle med de. Ingen vet noe om dette selvsagt, og det er ikke engang hans venner som har vært her. Som om vi ikke vet hvem som kommer og går her. I løpet av få minutter har vi blitt servert flere løgner av både bror og søster. Blant annet klarer han å fortelle at han ikke har vær hjemme i hele dag, til tross for at kona mi snakket med han for under to timer siden. Vi prøver å forklare at gutten har et visst ansvar for ungene han tar med inn i oppgangen, men det går ikke inn. Til slutt må vi dra.

Nå gjenstår det bare å snakke med gutten som vi mistenker står bak udåden. Og så foreldrene hans, for vi har ingen tro på at den ufordragelige dritten gutten vil innrømme noe. Forrige gang vi kjeftet på han gliste han bare til oss, og slang spydigheter til kona mi. Men det kan nok hende at han forsnakker seg, eller løper når vi oppsøker han. Da er det ingen tvil. Forhåpentligvis er foreldrene hans greie å snakke med, selv om jeg mistenker at noe mangler i den avdelingen også. Drittunger vokser ikke på trær, de blir avlet frem.

Bjørnen sover, bjørnen sover

På anlegget spilles det barnesanger idag. Jeg har satt på dette for å lære meg noen sanger til den lille, for jeg kan aldri mer enn første verset av noen ting. Derfor blir det ofte «tullesanger» hvor jeg finner på underveis. Ikke at jeg er så ikke på at hun lille merker noen stor forskjell, men det er jo greit å lære seg det først som sist.

Men herre min så trøtt man blir av disse barnesangene da… Gjesp! (Forøvrig ikke min datter på dette bildet… Hun er mye søtere, nemlig!)

Byssan Lull av Evert Taube i sin originale form: [youtube:http://www.youtube.com/watch?v=tPAozeYf8M4]

Og av Carola: [youtube:http://www.youtube.com/watch?v=bAAUX5qZfOw]

Men tenk hvor fint Sissel Kyrkjebø ville sunget den!