Skrevet av På mandag hadde jeg time hos tannlegen. I mange år har jeg utsatt å ta visdomstannen som nekter å komme ut. Så til slutt sa jeg ja. Hun skulle få lov til å ta den.
Klokken er ganske nøyaktig 12 idet jeg setter meg ned i stolen. Jeg har ikke sovet stort natten før. Jeg har gruet meg veldig til dette. Kannen med kaffe jeg hadde noen timer før jeg la meg hjalp nok heller ikke. Jeg kjenner fort angsten komme, dette er jeg ikke klar for. Jeg vet det kommer til å gjøre vondt, og jeg vet det kommer til å være ekkelt. Lyden alene sørger for det. Følelsen av at kjeven skal revne er bare en bonus.
Før vi setter i gang med jævelskapen forklarer jeg at bedøvelse har en tendens til å virke veldig tregt hos meg, så jeg får en real dose med en gang. Det skal vise seg at jeg husket rett, for det tar også førti minutter før jeg ikke kjenner noe der hun skal lemleste meg. Men det varer ikke lenge, for jo lenger ned hun graver jo mer kjenner jeg. Mer bedøvelse må til. Og enda mer. Jeg er en vanskelig pasient.
Det knaser fælt i tenner og bein mens hun røsker og river i meg. Ikke spesielt vondt, ikke så lenge bedøvelsen virker ihvertfall. Noen ganger treffer hun likevel på en nerve som sender et støt gjennom kroppen. Jeg håper det ikke bare er meg som er litt pysete?
En time senere, altså nesten en time og tre kvarter etter at jeg kom, er vi endelig ferdige. Jeg reiser meg fra den nå svette stolen, og takker for meg. Jeg håper de forsto hva jeg sa, for bedøvelsen har endelig begynt å virke i resten av ansiktet og.
Nå gjenstår bare spytting av blod i et døgns tid. Nattesøvnen tok slutt etterhvert som følelsen kom tilbake, så jeg tok et par dager fri fra jobben. Som om jeg får fred og ro hjemme… 
Siste kommentarer