Ettersom årene går har jeg lagt merke til at nyheter ikke lenger har den samme effekten på meg. Dødsfall, voldtekter, ran, overfall eller grisekjøring… Det spiller liten rolle. Lite overrasker lenger, og jeg løfter knapt et øyebryn over elendigheten som utspiller seg i verden. Alt har blitt tall. Statistikk.
En bra film kan gi meg klump i halsen, eller kanskje til og med en tåre i øyekroken. Men elendigheten som skjer i verden enser jeg knapt. Jeg er ikke alene om dette. Det er så mye som skjer i verden at vi ikke kan takle alt. Det blir for mye. Istedet stenger vi nesten alt ute, og rister bare oppgitt på hodet når vi får de verste nyhetene servert på Dagsrevyen.
Det er kanskje ikke så rart at vi reagerer som vi gjør, da det ville vært umulig å knekke sammen for hver elendighet vi fikk presentert. Fem daglige sammenbrudd ville neppe gjort dagene noe særlig bedre. Men samtidig går det jo inn på oss, gjør det ikke?
Bryr vi oss egentlig nok, eller er vi blitt følelseskalde?
Siste kommentarer