XmasB

Vi er blitt stolte foreldre! Ingenting topper dette.

I dag har fruen termin og nedtellingen er endelig ferdig. Det har vært ni lange måneder, med varierende grad av spenning, forhåpninger, kvalme, oppkast, glede og alle andre følelser som følger med det å få barn. Spenningen har vært der hele tiden. Den følger på en måte med forhåpningene vi har til det å få barn for første gang. Kvalmen og medfølgende oppkast var heldigvis ikke jeg rammet av, men for kona var det noen vanskelige måneder i starten. Fire måneder faktisk. Det var en slitsom tid for henne spesielt, og vanskelig for meg som ikke kunne gjøre stort for henne. Det måtte bare gå over av seg selv. Heldigvis gikk det også over etterhvert, for vi begynte å lure på om det skulle bli ni måneder med permanent kvalme og oppkast flere ganger daglig. Gleden har bare blitt større etterhvert som vi innser hva som venter oss.

Som sagt er altså nedtellingen ferdig. Med andre ord har vi nådd datoen for termin. 17. november 2007 står det i papirene. Men ingen baby enda. Dette er jo ikke veldig uvanlig, spesielt ikke for førstegangsfødende. Så nå teller vi ikke lenger ned. Vi bare teller.

Kanskje mest for underholdningens skyld har vi lest litt om kjerringråd for å sette i gang en fødsel. Det er mye lesestoff om emnet, uten at vi er så sikre på at noe egentlig har noe for seg. Men at lesingen er underholdende er det liten tvil om. Det anbefales akupunktur, varme kluter på brystene, suging på brystvortene, sex av den mer kompliserte sorten og lakserolje for å nevne noe. Jeg ville kanskje ikke kombinert lakseroljen med resten.

Vi håper selvsagt ikke at det tar for lang tid før vi møter det nye medlemmet av familien. Vi har ventet lenge nå, og er etterhvert blitt veldig utålmodige og rastløse. Trøsten får være at det ikke kan være lenge igjen nå.

I mellomtiden går alltids tiden med til å fortelle alle som ringer at vi fortsatt ligger hjemme på sofaen, og ikke på barselsavdeligen på sykehuset. Møtene på jobben har også blitt litt annerledes når jeg er nødt til å sjekke telefon hver gang det ringer, og bli møtt av forståelsesfulle blikk når jeg unnskylder at det ringer. Ikke fullt så flott er at jeg gjerne kunne trengt en uke til i prosjektet jeg jobber med. En litt utsatt fødsel passer meg derfor egentlig fint, sånn sett i forhold til jobben. Personlig hadde jeg likevel ikke blitt veldig lei meg om vi måtte dra på sykehuset om fem minutter.

Det er ikke lenge igjen nå. Bare litt over tre uker. Jeg har tenkt utrolig mye på hvordan det vil være å bli pappa. Kanskje mest på hvordan det vil være i det lange løp. Hvilke ting har jeg lært som jeg må huske på? Hva må jeg ikke gjøre? Ã… bli foreldre er et stort ansvar, det er det liten tvil om. Det er vanskelig å se for seg hvordan den nye hverdagen vil bli, med en liten jente å ha ansvar for. Det er ikke det at jeg redd for å gjøre noe feil. Jeg tror vi blir gode foreldre. Både jeg og min kone. Men det er så nytt og så utrolig spennende!

Vi har snakket mye om det å bli foreldre. Ã… ha ansvar for en liten baby. Ei lita jente. Vi gleder oss, som de fleste vordende foreldre gjør. Etter å ha sett samtlige episoder av jordmødre er kona klar. Hun er forberedt på fødselen. Jeg prøvde å fortelle henne at det kanskje ikke er det beste å se på et slikt program før hun skal føde, men hun har nok sterkere nerver enn meg. Jeg håper jeg klarer meg gjennom fødselen, og at jeg klarer å stille opp for henne. Allerede nå føler jeg meg veldig maktesløs, for jeg vet det er lite jeg kan gjøre den dagen. Jeg må bare støtte henne så godt jeg kan. Hun er tøff, det kommer til å gå fint. Det vet jeg.

Vi har snakket litt om det å ta bilder og filme på denne dagen. Konklusjonen ble ganske enstemmig at det ikke skal tas bilder under selve fødselen, og heller ingen film. Jeg kommer til å stå trygt ved hennes hode under selve fødselen, og heller se ungen når hun kommer ut. Trenger ikke sitte helt nede på første rad denne gangen.

Så kan jeg heller finne frem kameraet når den mest krevende etappen er over, og både mor, far og barn har fått vilt seg litt. Hvis jeg ikke ligger slått ut på gulvet da. Må minne meg selv om å puste den dagen. Og henne har jeg hørt. Tenker hun er blid og medgjørlig når jeg maser om sånne trivialiteter mens hun dytter på. Jeg får passe på å ta med blomster også, ellers er det ingen nåde.

Mange vil ha hele slekten og alle venner på besøk samme dagen. Gjerne under selve fødselen. Vi har bestemt oss for å ringe når fødselen er over. Og kun til foreldre og søsken. Resten får høre det av dem fort nok. Jeg ser ikke bort ifra at mødre på begge sider blir litt satt ut når de går glipp av selve fødselen, men jeg tror vi klarer oss.

Jeg kommer heller ikke til å legge ut bilder av unge og stolte foreldre på nettet. Selv denne posten er i overkant personlig. Heldigvis skjer det ikke så ofte. Jeg bare gleder meg sånn. Lurer på hva jeg får til farsdagen…