XmasB

Vi er blitt stolte foreldre! Ingenting topper dette.

Hvem har ansvaret for det?¹

Et barn blir født. Det blir stelt mog undersøkt av dyktige barneleger. Litt senere får moren holde sitt nyfødte barn for aller første gang. Hun begynner å råte, men det er på grunn av glede, det er gledestårer. Far gråter også. Litt senere drar mor og far hjem med sitt nyfødte spedbarn og har store forventninger for fremtiden.

Men blir det som de håper? Blir det bare idyll? Allerede samme natt våkner mor og far av spedbarnet som gråter. Hvorfor gråter det, er det noe galt? Selvfølgelig er det noe galt! Ungen vil ha noe! Men hva? Moren ammer barnet, men det hjelper ikke. Hun vugger det. Det blir stille. Barnet har fått sitt ønske oppfylt.

To timer etter at mor og barn har lagt seg begynner spedbarnet å skrike på nytt. Far går, han vugger barnet, men det hjelper ikke, barnet vil ha næring. Mor står opp og ammer barnet, far føler seg hjelpeløs.

I det neste året er det mor som steller ungen mest. Hun har flere fridager enn før. Far jobber, han må tjene nok penger til familien. Barnet sier sitt første ord: mamma. Barnet får sine første tenner og tar sine første skritt.

Hvem har lært barnet alt dette? Hvem er ansvarlig? Er det mor eller far? Det er nok begge to. Barnet lærer noe nytt hele tiden. Senere påvirker mange andre faktorer barnets innlæring. For eksempel skole, venner, TV, radio og annet.

Etter som tiden går får mor og far stadig mindre innflytelse på barnet som ikke lenger et barn, men en av ungdommen. Venner og media har også innflytelse på barnet, men det er foreldrene som har mest ansvar for det. Men barnet har ansvar det og, ansvar for sine egne handlinger.

Men når barnet havner i problemer er det likevel foreldrene som blir pålagt skylden, det er tross alt de som har mest ansvar for barnet.

Men hva kan de gjøre, de har jo nesten ikke innflytelse på barnet. Joda, de har litt. Men holder det?

1. Mens jeg bladde litt gjennom en perm med masse gamle greier i snublet jeg over en skolestil fra høsten 1995. Det godt verden går videre, og vi lærer mer, for med denne kunnskapen ville jeg aldri ønsket meg egne barn. [↩]