Når det kommer til det å spørre om hjelp er jeg ganske steretyp som mann. Jeg gjør det ikke. Det vil si, jeg kan fint spørre de jeg kjenner om hjelp, men ikke fremmede. Det er ikke det at jeg ikke tør, men jeg vil ikke plage vilt fremmede mennesker med mine problemer.
Jeg hentet kona fra kveldsskiftet hennes igår. Begge frontlysene på bilen hadde tatt kvelden, noe som gjorde kjøreturen veldig ubehagelig. Det var ikke forsvarlig, så jeg kjørte innom bensinstasjonen på vei tilbake for å bytte lyspærer. Først måtte jeg få ut de gamle pærene. Jeg har ikke hatt bilen veldig lenge, så dette hadde jeg ikke gjort før. Hvor vanskelig kan det være å bytte lyspærer på en bil, ikke sant? Det skulle vise seg å være veldig vanskelig. Jeg fikk ikke ut den gamle. Unggutten som jobbet på bensinstasjonen tilbød seg å hjelpe, men han fikk det heller ikke til. Det er nemlig en fjær som skal løsnes på bilen min, som vi ikke fikk løs. Etter å ha holdt på med dette i nærmere ti minutter, kjører det en kar inn ved siden av oss. Ikke gamle karen, med en litt eldre sportsbil. Han har olje på hendene, så det er sannsynlig at han kan hjelpe. Han liker tydeligvis å skru på sin egen bil. Spør jeg om hjelp? Nei.
Kona sier at vi kan spørre han, men jeg er som vanlig bestemt på å klare meg selv. Etter et minutt går hun bort til han og spør. Det irriterer meg grenseløst. Tilbake kommer kona og en svært hyggelig kar i samme alder som meg. Han sier han ikke har byttet lyspærer på nyere bil før, men prøver gjerne. Han sliter litt, men gir seg ikke. Etter noen minutter løsner det. Jeg takker for hjelpen, og venter på replikken fra kona. “Der ser du! Det er bare å spørre om hjelp, vet du.”
Og noen ganger er jeg kanskje nødt til det. Jeg jobber på en datamaskin. Man kan derfor fort trekke konklusjonen at jeg ikke er veldig praktisk av meg. Som oftest er konklusjonen rett. Det er godt jeg har med kona, som aldri er redd for å spørre om hjelp. Uansett hvor mye det irriterer meg. Hun får ting gjort, og hun vet det.
Siste kommentarer