Stikkordarkiv: Internett

Invites til Google Wave gis bort.

Jeg har fått en liten bunke invitasjoner til Google Wave. Legg igjen en kommentar her om du vil ha. Jeg gir bort i den rekkefølgen kommentarene blir lagt til. Her er det førstemann til mølla som gjelder. Alle invites er nå delt ut. Skulle jeg få flere kommer jeg til å invitere flere når det skjer.

Når jeg inviterer noen på Google Wave blir det sendt ut en nominasjon til Google. Det kan ta noe tid før denne blir omgjort til en invite. Jeg har inntrykk av at dette kan to noen dager. google-wave-logo Hva er Google Wave? Google Wave er et forsøk på å blande epost, instant messaging, sosiale nettsamfunn og wikis. Og ganske mye annet du kan komme på. Alt sammen online via nettleseren. Kanskje det største problemet hittil er nettopp å finne ut hva man skal bruke dette til. Google Wave støtter bilder, video, rik tekst, kart og en masse annet, og skal etter sigende erstatte epost på sikt. Det er ihvertfall en mulig visjon Google har, selv om det selvfølgelig ikke skjer med det første.

Her er ditt brukernavn og passord

Jeg bruker en god del tjenester på nett, og de aller fleste av disse krever en form for registrering. Som oftest skal brukernavn, epost og passord fylles ut i registreringsprosessen. I etterkant kan jeg ved eventuelle problemer få tilsendt brukernavn og passord på min registrerte epostadresse. Men hvordan bør denne prosessen håndteres?

Det finnes mange måter å løse problemet med et glemt/mistet passord, og de aller fleste nettsider håndterer dette på en god måte. Ved å oppgi epostadressen som ble brukt ved registrering kan en epost bli sendt til brukeren med nødvendige skritt for å komme inn i tjenesten igjen. Og det er her det er stor forskjell på nettsidene. De fleste vil da sende ut en epost med en link eller et automatisk generert passord for å komme seg inn til tjenesten igjen, der man vil bli bedt om å skrive inn et nytt passord for fremtidig bruk. Noen vil kanskje be om ekstra sikkerhetsinformasjon, som f.eks mors mellomnavn, før man lar brukeren gå videre. Noen få vil bare sende passordet brukeren la inn ved registrering. Det er denne metoden jeg vil til livs. Ikke bare betyr dette at en som kan lese eposten min nå har full tilgang, men det betyr også at passordet ligger lagret på en slik måte at det kan hentes ut i systemet til tjenesten. Kanskje som klartekst i en tabell.

Noen nettsider sender også ut brukernavn og passord i klartekst til brukerens epost ved registrering, slik at de lettere kan finne den til senere. Dermed ligger alt man trenger for å få tilgang til tjenesten i klartekst i eposten. Med andre ord: får jeg tilgang til eposten din, får jeg tilgang til tjenestene dine. Tjenester hvor det kanskje oppbevares sensitive data, bilder og informasjon ikke ment for hvem som helst. I tillegg har jeg epost, brukernavn og passord som helt sikkert er knyttet til andre tjenester. Det er bare å prøve seg frem på f.eks hotmail, gmail, facebook, msn, blogger, flickr og andre tjenester man kanskje ikke vil dele administrativ tilgang til.

Det hender jeg hjelper familie og venner med problemer på dataen, det være seg virus og datahavari til små problemer som å bestille en flybillett på nettet. Ikke sjelden ser jeg epost av typen som inneholder brukernavn og passord side om side for tjenester de har registrert seg på ((Dette er selvsagt mest i tilfeller som sistnevnte problem, da jeg venter på en bekreftelse tilsendt på epost hos f.eks svigermor. Jeg snoker ikke rundt i epost når jeg skal fjerne virus eller trojanere.)).

Jeg sletter all mail som inneholder passord umiddelbart. Jeg har selv skrevet inn passordet, jeg trenger ikke å ha det lagret flere steder enn i topplokket. Skulle jeg glemme det forventer jeg at ikke noen andre kan hente det frem, men jeg vil ha en mekanisme som lar få sette et nytt passord. Enten i form av midlertidig passord eller en lenke generert kun for dette formålet. Passordet mitt skal aldri være i klartekst på skjermen eller i annet format, ikke engang for meg. Aldri.

Trafikk fra Google

Idag har jeg av en eller annen grunn fått en masse ekstra trafikk fra Google. Ting som blir søkt på er mye det samme, med unntak av noen ekstra «pepperkakehus». Umiddelbart tenkte jeg kanskje dette kunne ha sammenheng med en økning i Pagerank. Men neida, jeg har gått ned jeg. Så nå er jeg bare på en treer. Det er lenge siden det. Godt jeg ikke bryr meg så mye om slike ting… Men hvorfor ligger jeg ikke lenger på fire?

Gladiatus

Jeg fikk en link av M@rqs som lurte meg inn i spillet Gladiatus. Av en eller annen grunn lurte han meg inn i en dansk versjon, men jeg byttet til den norske ganske fort. Gladiatus er et typisk nettspill hvor man skal gjøre forskjellige ting etter noenlunde sanntid. Som med mange andre spill av denne typen er det mulighet for å betale litt for å få noen fordeler. Jeg går ut i fra at ikke altfor mange gjør dette, så det betyr kanskje ikke så mye.

Perfekt vær for Picnik

Nå som været er litt grått, og meldingene varsler regn, ser jeg ingen grunn til å ikke dra på Picnik.

Picnik.com Web 2.0 er bare i startgropa, men vi ser stadig at det kommer nye spennende nettsider. Når alt snakket om Web 2.0 kom, med løfter om at man snart kunne gjøre nesten alt på nett, var jeg veldig skeptisk. Det virket jo veldig langt unna syntes jeg. Men vi nærmer oss stadig hver dag. En av de seneste sidene jeg har oppdaget er picnik.com, et nettsted som lar deg redigere bilder online. Hvordan de får det til er nok litt magisk. Det er ingen tvil om at det står dyktige mennesker bak.

Picnik.com lar deg gjøre det meste du kan forvente av enkelt bildebehandlingsprogram, pluss litt til. At dette egentlig er en nettside er lett å glemme når man driver å redigerer bildene sine. Det sier seg selv at det er et stykke igjen før de kan måle seg med Photoshop og tilsvarende, men at de er kommet langt er det liten tvil om. Prøv det, og fortell meg hva du mener!

Hvorfor er nesten alle Web 2.0 sider i Beta?

Jeg husker jeg hadde en hjemmeside for sikkert 10 år siden. Den brøt med de fleste regler man har for webdesign i dag, og kunne skilte med tilfeldig bakgrunn og musikk (jeg var litt stolt av denne «funksjonen»), masse animasjoner og minst to «Under Construction» logoer. Helst animerte, de også. Siden var selvsagt skrevet på engelsk, og jeg var sikker på at den kom til å få mange besøkende. Jeg kjenner nemlig en som hadde mange treff på sin side om Star Trek(?) og en masse unyttige fakta, eller «Useless Facts». Du kjenner deg kanskje igjen?

Kunne du gjøre det, så kunne jeg, tenkte jeg. Men jeg hadde ikke noen info om hverken Star Trek eller andre unyttige fakta. Jeg hadde egentlig ingenting. Bare masse animasjoner og midi-filer som spilte så fint i bakgrunnen. Mulighet til å slå av dem hadde jeg selvsagt ikke, hvem ville finne på å slå av musikken? Og med vekslende mønstre i bakgrunnen måtte jo dette bli så bra? Alle skjærende farger du kan tenke deg møtte den uheldige leseren som måtte snuble inn på siden.

Men så fikk jeg altså aldri det store gjennomslaget, og jeg avsluttet hele prosjektet etter noen måneder. Jeg hadde ingen «Beta» i logoen min. Bare masse løfter om innhold som skulle komme en dag. Og to-tre «Under Construction»-logoer.

Senere gikk det opp for meg, og resten av verden tilsynelatende, at skilter som viser at siden er under konstruksjon var en uting. Og etter som årene gikk forsvant de fra alle sider jeg ser. Men så dukket Web 2.0 opp. Masse nettsteder viser en ny måte å gjøre ting på, og tar i bruk mye av merkingen vi er vant med fra applikasjoner for pc. Det er plutselig blitt versjoner på nettstedene, og de har gjerne ordet «Beta» i logoen sin. Og «Beta» er et sikkert tegn på at det skal bli en riktig så fancy side etterhvert, og kanskje allerede er.

De fleste web 2.0 sider har ikke lesere, de har brukere. Men hvorfor må man fortelle brukerne at siden de bruker ikke er helt ferdig? Burde jeg finne frem skiltet hvor det står «Under Construction»?

Familietre 2.0 – Geni.com

Geni - Everyone's Related For en god stund siden snublet jeg helt tilfeldig over et nettsted som heter Geni.com. Som så mange andre nettsteder for tiden er stikkordet Web 2.0.

Med Geni.com følger slagordet «Everyone’s Related», og det handler her om slektsforskning og slektstre. Personlig har slektsforskning for meg alltid vært spennende i teorien, men aldri noe jeg faktisk har drevet med. Jeg har egentlig ganske liten oversikt over slekten jeg tilhører, men kunne tenke meg å skaffe meg en bedre oversikt.

Jeg satte i gang med å fylle ut info på Geni.com, og startet selvsagt med min nærmeste familie. Det tok ikke lang tid før jeg sto fast. Jeg måtte til og med dobbeltsjekke kalenderen for å fylle ut fødselsdatoen til mine egne foreldre (sorry, mamma og pappa). Så la jeg merke til muligheten for å kunne legge inn epostadressen til hver enkelt man legger inn i slektstreet. Jeg la inn mine to brødre og faren min. Det gikk en uke, og jeg hadde nesten glemt hele greia da en epost tikket inn i innboksen min fra Geni.com. Det var mamma og pappa som hadde brukt en kveld på å legge inn slektninger fra fjern og nær. Mange jeg aldri engang hadde hørt om.

For ikke lenge siden la jeg inn epostadressen til fetteren min, og det samme skjedde der. Flere ble lagt til. For noen dager siden fikk jeg nok en epost som fortalte at lillebroren min hadde lagt inn bilde av seg selv. Det er litt morsomt å se på at mitt lille slektstre vokser og vokser. Det er nå lagt inn over 100 personer, og iveren etter å virkelig jobbe med litt slektsforskning vokser i takt med treet.

Geni.com har, som kanskje de fleste Web 2.0, fortsatt en liten «beta» ved siden av sin logo. Mye har skjedd siden første gang jeg så på Geni.com, og mye kommer helt klart til å skje videre. De har et klart fokus på å holde ditt slektstre hemmelig for andre, og ingen kan se profilen din dersom du ikke tillater det. Det virker faktisk etterhvert ganske profesjonelt. I det siste har det også blitt lagt inn støtte for standarden GEDCOM, et format som slektsforskere og programmer for slektsprogrammer bruker i utstrakt grad.

Det blir veldig spennende å se hva gutta hos Geni.com klarer å gjøre med siden deres videre. Jeg kommer i alle fall til å følge spent med.

Facebook, linkedIn, Hi5, twitter… wtf?!?

Jeg fikk en mail for noen uker siden med en hyggelig invitasjon til Facebook.com. Facebook var ikke noe nytt for meg. Jeg hadde bare valgt å styre unna hele greia fordi det virket utrolig barnslig. Ettersom jeg allerede er registrert på linkedIn.com, tenkte jeg at det skulle holde av sosiale nettverk. Men neida. Vi trenger visst et nettverk som er mer «sosialt». Et nettverk hvor vi kan fortelle alle og enhver hva vi foretar oss. Hele tiden. Som om vi ikke har nok av disse sidene fra før. Såkalte Social Networking Sites.

Jeg har tidligere sagt nei til flere typer av disse nettverksgreiene: Twitter.com, en tjeneste som så vidt jeg forstår går ut på å fortelle omverdenen absolutt alt av små uinteressante detaljer om deg selv og hva du gjør. Meldingene du skriver inn der havner på forsiden av twitter. Dermed kan alle gå inn å se at Hugo1973 skriver «Listening to Country Music and watching Oprah on mute». Reallly.

Hi5. Jeg har ingen anelse om hvordan den fungerer, hva den egentlig inneholder eller noe som helst om den for den saks skyld. Det første jeg tenkte når jeg så mailen om den var: «Styr unna, og la pc’en din leve i fred». Hjemmesiden ser ut som om en den tilhører myspace.com.

Ah. MySpace. Denne fantastiske samlingen med hjemmesider som utelukkende ser ut til å bestå av 12-åringer. Jeg kommer aldri noensinne til å forstå hvordan det eventyret endte så godt. For de tidligere eierne av siden altså. De er søkkrike etter at de solgte skrapet. Jeg er faktisk registrert der (jeg måtte det for å se siden til en… uhm… venn).

Andre sider jeg har fått invitasjoner har gitt meg masse spam og uønsket epost. Dette til tross for at jeg ikke engang har meldt meg inn. Det holder jo at venner inviterer meg. Takk skal dere ha, alle som en.

[Hehe, der logget Jacob seg inn å Messenger med den veldig passende teksten «Jacob – Nei, jeg er ikke på facebook!». lol.]

LinkedIn Noen nettsider har jeg likevel registrert meg på. Disse inkluderer følgende: LinkedIn, last.fm, Flickr, 43Things og sikkert et par til som jeg ikke kommer på i farten. Noen mer vellykkede enn andre.

Tilbake til facebook.com. Jeg har registrert meg. For de som kjenner meg, så er det bare å legge meg til. Kjenner du meg ikke, så er det nok ikke så nøye, er det vel?

Det virker nemlig som om det går litt sport i å ha flest «venner» på facebook. Jeg har fått et par invites fra folk jeg ikke har sett på nesten 10 år. Hyggelig det, for all del. Har jo til og med pratet litt med noen av dem etter at de la meg til. Men hvem er han karen som jeg ikke kjenner igjen. Kjenner han meg? Han har noen hundre venner på lista si, så han virker som en trivelig kar… Sikkert en intim vennegjeng det der, tenker jeg.

Borat på 30 sekunder. Med kaniner.

Jeg var ikke så veldig imponert over Borat som helaftens film. Heldigvis finnes det nå en kortere versjon av Borat med kaniner.

Du kan se flere 30-sekundere hos Angry Alien Productions. Alle er selvsagt med kaniner.

Apropos kaniner. I går så jeg og min bedre halvdel filmen Open Season. Absolutt en severdig film. Jeg har spesielt sansen for Patrick Warburton som stemmen til Ian, den store hjorten. Det er noe med stemmen til denne mannen. Mannen har gjort stemmer til en rekke filmer og serier, inkludert Kronk’s New Groove og Joe Swanson (ekspolitimannen i rullestol) i Family Guy.