Min bedre halvdel og jeg har funnet ut at vi er lei av å høre på naboene som bråker til alle døgnets tider, og skal derfor flytte. Vi har funnet en ny leilighet jeg tror vi kan bli veldig glad i, og er midt i prosessen å selge vår gamle. Leiligheten ble lagt ut på finn.no i dag. Trenger du kanskje en ny leilighet?

Som faste lesere ((jeg er glad i dere, alle som en!)) vet har vi en liten datter som nærmer seg året ((Tiden flyr virkelig når man har det gøy. Og vi har det utrolig moro med henne.)). Vi har forsåvidt plass til henne i dag, men jeg savner kontoret mitt litt. Eller gjesterommet som det også ble brukt til, hele to ganger på to år. Et rom ekstra er ihvertfall savnet, så naboene var ikke eneste grunnen til at vi flytter. Men de var den siste berømmelige dråpen.

Vi har ikke bare dårlige naboer. Tvert imot, egentlig. De fleste er skikkelige folk, som hilser pent og følger normal skikk og bruk. Som for eksempel å ikke spille musikk uansett tid på døgnet, ha høylydt sex uansett tid på døgnet, blotte puppene på morgenen ((Egentlig er hun faktisk den snilleste damen i hele blokka, jeg bare syntes den episoden var litt morsom. Selv om den eldre damen altså har hatt sine beste år.)), pusse opp døgnet rundt, slåss og skrike til langt ut på natt, legge søpla si i blomsterkassa ((Gjerne så mange som tre poser kan ligge til alles beskuelse gjennom en eller flere dager.)), løpe opp og ned trappene, gå med sko inne dagen lang, spytte i oppgangen eller helle saft i barnevognen til datteren vår ((Ungene har vokst litt siden da, heldigvis.)). Bare for å nevne noe. De fleste naboene er snille mennesker man kan låne melk av, eller slå av en prat når man møtes en gang iblant. Det er nemlig ikke så mange personer som trengs for å lage mye bråk og kvalme. Men bråk blir det, og bråk er det. Spesielt fra de over oss ((Vi klarer heller ikke høre om bråket kommer fra de rett over, eller skrått over, så det er litt vanskelig å vite hvem man kan klage på.)). Så vi flytter.

Og i en flytteprosess kan tiden fort bli brukt til andre ting en blogging. Det er mye som må på plass, og det har vi brukt masse tid på. Forrige gang brukte vi ikke så mye tid på det, og det ser vi ettertid at vi skulle ha gjort. Vi fikk nemlig bedre betingelser på dette lånet enn ved førstehjemslånet.

Vi har vært mange turer innom bank og meglere for å få alt på plass, men nå skal det meste være i orden. Kjøpet er i boks, og vi venter bare på overtakelse. Salget av den leiligheten blir spennende. Spesielt med tanke på hvordan folk flest er hysteriske med tanke på «finanskrisen».

Hun skjønne, blide lille tar også mye tid. Å sette seg ned med pc’en på fanget når jeg kommer hjem fra jobb er ikke alltid like velkomment hos min bedre halvdel, når hun har underholdt lillemor hele dagen. Og når vi har fått henne i seng er det deilig å bare slappe av litt i sofaen en liten stund før vi også kaster inn håndkleet. Dagene går av seg selv.

Som de aller fleste har jeg en jobb som krever at jeg, vel, jobber. Å svare på kommentarer som kommer inn på bloggen har jeg alltids tid til iblant, men å skrive poster av noen særlig kvalitet er bare å glemme. Jobben blir ikke borte om jeg ignorerer den. Heldigvis. Jeg har nå jobbet i den «nye» jobben i snart to måneder, og stortrives. At jeg har tatt et riktig valg er jeg ikke i tvil om. Jeg har mye mer tid til den lille familien min, takket være kort vei til jobb, og det er aldri noe problem å løpe ut en kort stund. Det har vært veldig praktisk nå som vi har holdt på med bolig og lån.

Denne tiden kunne jeg brukt til å blogge, sier du? Joda, mye mulig det, men jeg har altså valgt å prioritere familie. Datteren min begynte å krabbe for noen dager siden. Det er utrolig morsomt, men krever mer oppmerkshomhet enn noensinne.

Så det er nok å henge fingrene i om dagen. Men jeg lover å skjerpe meg fremover, så snart vi har fått ting på plass i forbindelse med salg av bolig ((Du kan jo legge inn et bud, så går dette enda fortere?)), flytting og alt annet som måtte dukke opp.

Og kanskje klarer jeg også å få på plass fotobloggen snart, selv om jeg ikke enda ikke har bestemt meg for navn eller webhotell. Bilder har det også blitt lite av i det siste. Bortsett fra masse bilder av lillemor, selvfølgelig. Når hun blir rik og berømt kommer hun til å ha masse bilder å ta av til «Klassekampen» eller lignende programmer. Et kjapt regnestykke viser at jeg med litt godvilje kan regne godt under en krone per bilde tatt med kameraet mitt. Det er jo ikke verst. Største problemet mitt nå er jeg har blitt altfor kritisk til egne bilder, og setter for høye krav til hvordan et ferdig bilde skal se ut. Det er fint med krav til seg selv, men i dette tilfellet hemmer det mer enn noe annet. Det er dumt.

Ok, her runder jeg av hele denne rotete posten. Jeg hadde egentlig tenkt å finskrive litt, men jeg tror ikke det er håp for denne posten uansett. Beklager rotet, kanskje jeg rydder opp en dag jeg har masse tid til overs. Altså ikke med det første.

Avstemningen finner du på høyre side så lenge den er aktiv. Etter det vil du finne den sammen med tidligere avstemninger.

Det begynte noen timer før vi skulle dra. Det var mye bråk i gangen, noe som slettes ikke er uvanlig ettersom naboungene tror det er et ekstra oppholdsrom. En av ungene banket hardt på døren vår, og løp ned trappa. Kona åpner døren og spør hva det er som foregår. Ingen svarer selvsagt. Ungene er stille, for de vet at dinosauruser voksne ikke ser dem om de ikke rører seg eller gir fra seg lyd. Greit nok, vi tenker ikke mer over det. At noen av ungene har begynt å mislike oss etter utallige forsøk på å få dem til å forstå at det er utrolig lytt i gangen overrasker ikke. Men å respektere våre ønsker om å ikke å oppbevare seg unødig i gangen (som altså er utrolig lytt) kommer ikke på tale. Kona snakker så vidt med nabogutten uten at det ser ut til å hjelpe stort. Det meste preller av på tenåringsgutter.

Det er ikke det at de ikke skal få lov til å bevege seg i gangen heller. Det er bare det at de bruker dette som et eneste stort rom hvor de kan sitte i trappen og snakke sammen. De snakker egentlig ikke, de roper og gauler til hverandre.

Det blir ihvertfall stille der ute. De skrikende ungene har omsider forduftet og vi hører ikke mer til dem. Men de har ikke bare sneket seg forsiktig unna. Idet vi skal dra oppdager vi at ikke alt er som det skal. Barnevognen til datteren min står nemlig i nederst i gangen, og den har de ikke latt i fred. Den er full av brus eller saft, og vi må kaste både skinn og dyne på vask. Selve posen som hører til vogna er gjennomvåt av den klebrige væsken, og vi kan ikke ha ungen vår i den. Utrolig kjedelig start på det som skulle bli en koselig påskehelg på hytta.

Heldigvis har vi både ekstra skinn og dyne, så vi får tatt det med oss. Vognen lar vi være igjen, men tar med den løse posen som hun kan ligge i. Den må også vaskes ren før vi kan bruke den, men det gjør vi på hytta. Det skulle ta nærmere en time før vi var klare til å dra. Dette inkluderer å få storesøsteren til naboungen til å ringe sin bror (det er hans venner som står bak) og krangle med de. Ingen vet noe om dette selvsagt, og det er ikke engang hans venner som har vært her. Som om vi ikke vet hvem som kommer og går her. I løpet av få minutter har vi blitt servert flere løgner av både bror og søster. Blant annet klarer han å fortelle at han ikke har vær hjemme i hele dag, til tross for at kona mi snakket med han for under to timer siden. Vi prøver å forklare at gutten har et visst ansvar for ungene han tar med inn i oppgangen, men det går ikke inn. Til slutt må vi dra.

Nå gjenstår det bare å snakke med gutten som vi mistenker står bak udåden. Og så foreldrene hans, for vi har ingen tro på at den ufordragelige dritten gutten vil innrømme noe. Forrige gang vi kjeftet på han gliste han bare til oss, og slang spydigheter til kona mi. Men det kan nok hende at han forsnakker seg, eller løper når vi oppsøker han. Da er det ingen tvil. Forhåpentligvis er foreldrene hans greie å snakke med, selv om jeg mistenker at noe mangler i den avdelingen også. Drittunger vokser ikke på trær, de blir avlet frem.

Hva dette betyr i praksis er jeg ikke helt sikker på, men at hun kommer til å måtte svare for seg er ihvertfall sikkert. Om hun må flytte eller ikke er egentlig ikke så nøye. Hun må gjerne bo her, så lenge hun kan respektere sine naboer og vise hensyn. Vi er ikke de eneste som har klaget på henne virker det som. Det er bra, for det er ikke bare moro å klage på en nabo. Vi ønsker jo ikke å lage kvalme for noen. Men vi orket til slutt ikke mer, og måtte gjøre noe.

Nå venter jeg spent på hva «dommen» blir.

Etter en oppkvikkende dusj, litt godlukt og klær på kroppen er jeg klar for å møte dagen. Jeg spiser sjelden frokost. Heller ikke i dag. Jeg begynner allerede å få litt dårlig tid, men skal bare ta kattesanden før jeg går. Morgenen er med andre ord identisk med de andre i uken. Kattesanden har vi plassert på balkongen, av praktiske årsaker. Jeg skooper opp kattedritten i søpla jeg skal ta med meg og knyter posen, snur meg og blir litt satt ut. Ikke lenge, men kanskje et halvt sekund bare.

Hun har nok hørt meg, for hun snur seg og ser rett på meg. Øyekontakt. Jeg er rask på labben, og smetter inn døra igjen. Det tar enda noen sekunder før synes forsvinner fra netthinnen. Den snart pensjonerte overvektige damen, iført kun et telt av en truse.