Ofte (ihvertfall ofte nok) er det noen som slafser høylytt. Det kan være på arbeidsplassen, hjemme eller ute på en restaurant. En eller annen sitter og tygger mat på en måte som irriterer vettet av meg. Jeg fikser ikke slafsing. Det oppleves som særdeles provoserende, selv om jeg vet personen mest sannsynlig ikke gjør dette for å plage meg. Han eller hun kan rett og slett ikke tygge mat på en ordentlig måte.
Men jeg sier aldri ifra. Jeg tenker på det. Hardt og lenge, for jeg plages. Men jeg sier ingenting. Med mindre det er en god venn eller et familiemedlem. De får høre det. Stort sett, i alle fall. Det må være veldig gode venner, eller nær familie. Kan ikke be en bestemor eller sjefen sin slutte å slafse heller. Det går jo ikke. Eller en kollega som tygger et eple med mer eller mindre åpen munn, og lager lyder som høres gjennom hele lokalet. Kan man egentlig si ifra som slikt?
Hvis man skal si ifra må det vel skje på en ålreit måte. Det er nok viktig å få frem at det ikke er for å være dust man sier ifra heller. “Unnskyld meg, men kan du gi faen i den jævla slafsinga eller? Jeg hører jo ikke meg selv tenke her!” er nok en dårlig fremgangsmåte. Dessverre er det den eneste måten jeg kan fortelle andre voksne mennesker at de ikke trenger å ha munnen oppe når de tygger maten sin, så jeg holder stort sett kjeft.
Så sitter jeg her da. Og banner inni meg. Tror jeg må hente meg mer kaffe, for jeg kjenner dette går dårlig snart. Faen så svært det eplet der var da.
Siste kommentarer