XmasB

Mens jeg var inne å handlet bøker på Mammutsalg var det en liten gruppe mennesker som ropte og bar seg noe veldig utenfor. De stod tettere enn håndballspillere i pausen, og drev med dealing. Det rare var at de ikke så ut til å skjule det i det hele tatt. De kranglet om prisen, og det kunne tyde på at et slagsmål var nærstående. -Det er alt for dyrt, roper en. Det var tydelig uenighet i gruppen.

Ettersom de er ganske høylytte og brautende blir jeg nesten usikker på om det er uforsiktig av meg å gå forbi dem. De står jo rett utenfor butikken. Men jeg tar sjansen likevel, det er jo tross alt ikke en mørk bakgate dette. Idet jeg går forbi kaster jeg et raskt blikk inn i gruppen. Jeg får et glimt av varene. Dette gjenkjenner jeg. Dette har jeg vært borti før. Men jeg handlet ikke her, og solgte heller ikke her.

Så dette er altså et marked ukjent for meg. Det er her de kjøper og selger Magic kort. Og jeg som solgte de på QXL. Gateprisen er jo garantert høyere.

Av alle spill jeg har spilt gjennom, og alle filmer jeg sett… Slik kan det også gjøres:

En feelgood sang av de uvanlige. Og et spill som jeg storkoste meg gjennom.

Jeg har nå lagt ut mine Magic: The Gathering kort til salgs på QXL. En grov opptelling viste at jeg hadde nesten 4000 kort liggende. Budene begynner på 500 kroner.

Edit: Og der var kortene solgt.

Det er ikke bare Xbox 360 som har noen feil i maskinvaren sin. Den fryktede Ring Of Death er noe alle Xbox 360 eiere er redd for å få. Jeg lånte en Xbox 360 som fikk dette andre dagen. Kjipt.

Jeg kjøpte meg nylig en PS3 og har vært en strålende fornøyd eier. Frem til denne helgen. For i helgen sluttet nemlig Blueray spilleren å virke. Jeg er visst ikke alene om dette. Likevel er feilprosenten for PS3 ganske lav, så vidt jeg vet. Jeg eier ikke en eneste Bluerayfilm, men får heller ikke spilt spill eller sett på vanlige DVD’er lenger. Jeg har jo også en egen DVD-spiller, men den er på service. Sony det og, forøvrig. Nå skal DVD-spilleren gjenforenes med PS3′en hos Sony. Håper dette går fort, for nå får jeg ikke sett hverken serier eller filmer hjemme. Trippe trippe trippe…

For dere andre som har PS3 (og har en viss kjennskap til hvem jeg er) er brukernavnet mitt, overraskende nok, XmasB.

Men Sony skal få skryt for muligheten til å ta backup av lagrede data. Det var bare å sette inn en minnepinne og kopiere ut. Enkelt og greit.

På fredag ryddet jeg så vidt i en av bodene mine. Jeg måtte rydde plass til et skap jeg ikke lenger skal ha i leiligheten, og trengte plass. Til tross for en ung alder, og liten leilighet, har det samlet seg opp mye rart der nede. På ene hyllen fant jeg noe jeg fullstendig hadde glemt. En Nike-eske full av Magic-kort.
Jeg spilte mye Magic for en god stund siden, da jeg var geek på et helt annet nivå enn idag. Det gikk mye i spill dengang. Ã…rene gikk, og heldigvis er jeg ikke lenger den samme nerden.

Det er en stund siden jeg telte over kortene, men jeg mener å huske det var rundt 3000 av dem. Tre tusen kort. Den gang vi fant løse kort i en eske på Outland kostet de vel en krone stykke. Stort sett bare verdiløse kort, ettersom de hadde blitt lett gjennom utallige ganger tidligere. Betyr dette at kortene mine er verdt 3000 kroner? Neppe… Et kjapt søk på finn.no gir meg nøyaktig null annonser på Magic kort. Jeg er ikke overrasket. Neste logiske sted er selvsagt. EBay. Der finner jeg ikke overraskende en hel haug med annonser. Kanskje jeg skal legge dem ut der. Eller kanskje ikke. Noen som har lyst på en eske full av kort? Name your price.

Kortene ligger til salgs hos QXL.no Kortene er solgt.

Jeg fikk en link av M@rqs som lurte meg inn i spillet Gladiatus. Av en eller annen grunn lurte han meg inn i en dansk versjon, men jeg byttet til den norske ganske fort. Gladiatus er et typisk nettspill hvor man skal gjøre forskjellige ting etter noenlunde sanntid. Som med mange andre spill av denne typen er det mulighet for å betale litt for å få noen fordeler. Jeg går ut i fra at ikke altfor mange gjør dette, så det betyr kanskje ikke så mye.

Jeg er glad i å spille. Faktisk så glad at jeg gjerne kan sitte flerfoldige timer i strekk med et godt spill. Flerfoldige betyr her et tosifret antall timer. Det siste året har jeg nesten ikke spilt noe som helst.

For rundt et år siden sa jeg opp min konto på World of Warcraft. Av følgende grunner:
-Jeg brukte for mye tid på det
-Jeg neglisjerte viktigere ting
-Jeg gikk lei

Nå spiller jeg ingenting. Ikke mye i alle fall. Jeg har noen spill installert på den gamle stasjonære, men den skrur jeg på maks en gang i måneden. Og da sitter jeg mest med bilder og video likevel. Jeg trives bedre i stua med laptopen i fanget. Den duger ikke noe særlig til spill, men det savner jeg sjelden. Jeg leser artikler og surfer rundt. Og ser på tv samtidig.

Like før jeg sa opp min WoW-konto hadde jeg flere “diskusjoner” med kona mi om spilling. Hun syntes jeg brukte for mye tid på spill, WoW spesielt. Det syntes ikke jeg. Hun hadde rett. Men dette innså jeg først lenge etter at jeg hadde sluttet å spille. Nå vi bruker mer tid sammen, på godt og vondt, og jeg savner absolutt ikke mine dager i Azeroth (var det ikke det det het?).

Jeg kjenner flere som fortsatt spiller mye World of Warcraft. Noen spiller “bare” noen timer hver dag. Noen spiller tilsynelatende det meste av fritiden sin. Og de synes stort sett ikke de spiller for mye noen av dem. Dette til tross for at koner, samboere og kjærester sier det motsatte. Det faktum at partneren sier ifra burde være et greit tegn egentlig. Men som nevnt, jeg klarte faktisk ikke selv å forstå dette. De som er single, tar det kanskje ikke så nøye? Det er jo sosialt å chatte med andre i spillet er det ikke?

Nylig hadde vi besøk av en gammel venninne av kona (gamle venner, altså, hun var ikke så gammel). Hun fortalte om typen sin, som brukte mange timer daglig i spillverdenen. World of Wacraft. Hun hadde nesten sluttet å klage til ham, fordi det likevel ikke nyttet. Han fortsatte like mye uansett, og kunne ikke forstå hvorfor det var et problem. Men det er klart det er et problem når hun prøver å si ifra? Jeg kjente meg fort igjen i rollen som den ignorante spilleren. Vi snakket litt om det, og fortalte hvordan vi hadde løst det samme problemet tidligere, om enn i litt mindre skala. Det var tydelig at hun satte pris på å snakke med noen som kjente til problemstillingen. Og for min del var det veldig interessant å snakke med noen som opplever den overdrevne spillingen på samme måte som min kone gjorde.

Det er lettere å forstå problemet i ettertid. For jeg følte aldri at jeg hadde et problem med spill. Jeg brukte ikke for mye tid på det, og jeg kunne legge det fra meg når som helst. Det var i alle fatt det jeg selv trodde på. Faktum er at jeg brukte mange timer daglig på det verste, og så frem til dager hvor jeg var alene, for da kunne jeg spille enda mer uten dårlig samvittighet.

Jeg tror mange par har gått gjennom det samme som oss. Det er tross alt en del av pakka når du blir sammen med en nerd.

Mye moro her. Og slik gikk det kanskje egentlig til. Ikke ille. Wii gleder oss.

På radioen i dag pratet noen om “guilty pleasures”. Det var snakk om ting man egentlig likte, men ikke kunne fortelle til offentligheten. Dette syntes jeg egentlig er litt interessant, fordi alle har jo noe man ikke ønsker at alle andre skal vite. Jeg snakker ikke om bilder på en stjålet mobil, men ting man liker å gjøre eller nyte. For det er vel egentlig snakk om å nyte noe man ikke vil fortelle andre. Som musikk ingen andre liker for eksempel.

Og det er jo kanskje ikke så kult når kompisene finner ut at du digger Paris Hilton. Ikke dama, men musikken.

Personlig tror jeg ikke det er så mye jeg liker som jeg bør skamme over. Men noen ting synes kanskje noen er litt rart. For eksempel elsker jeg tegneserier og tegnefilmer. Jeg og kona samler på Disney klassikere. Ettersom det er to om det, pleier jeg å si at det er kona som samler på dem. Men jeg er nok litt skyldig selv. Jeg kan godt sitte lenge å se tegnefilm på en lørdagskveld. Det er bare kos. Men jeg kan også så en blodig grøsser eller en hvilken som helst god spillefilm, så misforstå meg ikke. Jeg er ikke helt soft.

I musikkverden hører jeg på det jeg liker. Og det er vel egentlig det. Spørsmålet “Hva slags musikk liker du?” synes jeg er vanskelig å svare på. Jeg hører på så mangt. Noe profilen på last.fm også vitner om. Noen ganger sitter jeg også kanskje å trommer til en låt som jeg egentlig ikke liker. Som for eksempel den som ligger øverst på vg-lista nå. Jeg har ikke engang sett etter hvilken låt det er. Sannsynligheten for at jeg liker den er minimal. Og skulle du komme i fare for å lese dette om ett år gjør det nok liten forskjell. Poenget er at man ofte sitter å digger til noe man egentlig ikke liker. I alle fall vil vi ikke innrømme det.

Nå driver jeg å laster ned Battlefield 2142 som jeg vant for en liten stund siden. Jeg gadd aldri laste det ned selv, fordi jeg tvilte på at pc’en klarte å kjøre det i grei oppløsning. Nå er jeg blitt hekta etter noen timer hos bror, og må finne ut om oppgradering av pc ikke er så langt unna likevel…

Fra gutta bak SmashMyIpod.com
Det måtte jo komme. Men hvem hadde trodd at det skulle komme så fort? Gutta bak SmashMyIpod.com har nå lansert siden SmashMyPs3.com. Og første PS3 i hendene deres er allerede historie. Genialt.

Jeg kan bare forestille meg følelsen av å ha stått i kø hele natten i et mislykket forsøk på å få en PS3, og se denne siden samme kveld… Knis.