Stikkordarkiv: Spill

I Know Kung Fu

Jeg gikk på judo en kort stund som barn. Sånn i ettertid ser jeg at dette var bortkastet tid, for jeg hadde jo allerede lært meg Karate etter å ha klokket mange nok timer med International Karate+…

Slik resonnerer avisene og journalistene seg frem tydeligvis. Nok en gang skal media fortelle oss hvordan voldelige spill avler voldelige personer og påvirker mange av oss til å ville andre vondt. Gjennom skyte- og krigsspill kan vi trene opp oss opp til å bli erfarne militære, uten å engang ha tatt i et ekte våpen. Kan dette stemme?

Interressen for spill er forskjellig. For noen er spill en barnslig greie som man ikke helt forstår seg på, mens for andre kan det være et problematisk område fordi man ikke klarer å slå det av. For de fleste er det noe imellom. De aller fleste av oss liker å spille i en eller annen form, enten det er på en datamaskin, konsoll, brettspill eller til og med sport. Ja, for sport er da også spill er det ikke? For meg er spill noe jeg liker å gjøre for å koble av en gang iblant. En slags hobby, som i likhet med mine andre interesser, må være i balanse med resten av det som utgjør hverdagen min. Det betyr at jeg ikke ønsker å la det gå utover familie, jobb, venner eller andre viktige deler av livet mitt. Det samme kan jeg også si om min interesse for foto. Det må være balanse. Samtidig forventer jeg til en viss grad forståelse for at dette er noe jeg liker å bruke tid på.

Det er altså tv- og dataspill som er synderen i øyeblikket. Tidligere har det vært bøker, film og musikk som har vært den store trusselen. For å nevne noe.

Elvis Presley ble av mange fremstilt som djevelen selv med musikken sin, og mange var ikke bare bekymret for de moralske effektene den hadde, men betraktet han som en fare for rikets sikkerhet. Om heavy metal ble det sagt at man kunne spille platene baklengs og høre djevelens budskap. I dag er har vi grupper som fremfører langt mørkere musikk med i Melodi Grand Prix og kristen heavy metal. Det er med andre ord langt mer akseptert enn hva noen kunne tro for bare kort tid siden.

Filmer har gått langt i sjokkere, skremme og vise oss mest mulig realistiske scener innen krig, vold og brutaliteter. I min oppvekst så jeg The Crow som fort ble en favorittfilm for meg og mange andre. Mine foreldre så også denne filmen en kveld, og dagen etter fant jeg filmen liggende på bordet med en lapp ”Denne skal ikke lillebroren din se!”. Kanskje er det nettopp dette som er det største problemet, at foreldrene ikke engasjerer seg nok?

Det finnes mange filmer som er mye verre enn The Crow, og de har da også fått kjørt seg gjennom mediaoppstyr flere av dem. Eksempelvis Saw-serien. I oppveksten min hadde vi Hellraiser, Childs Play og flere. Likevel ble det folk av oss også.

Men så var dette med spill da. Mange mener at siden man tross alt styrer hva som skjer på skjermen har dette en mye større påvirkningskraft enn noe annet. Og det har de kanskje også rett i. Personlig tror jeg det er veldig individuelt hvordan dette påvirker oss. Noen blir mer påvirket enn andre, og noen har store problemer med å legge vekk spillene. for de aller fleste er ikke dette et problem. Det samme kan sies om så mangt, for eksempel alkohol, røyk, sosiale medier eller trening.

Det er mye forsking rundt effekten voldelige spill har på oss, uten at vi har fått et endelig svar. Noen rapporter forteller oss at vi blir mer voldelige av spill, noen sier vi faktisk blir mindre voldelige ettersom vi får det ut av systemet i spillet, mens de fleste ikke ser ut til å konkludere med noen ting som helst. Det er vanskelig å vite man skal tro på, men enda vanskeligere å forstå noe man ikke kjenner til selv. Og det er jo som oftest de som ikke kjenner godt til sjangeren som peker den ut som den skyldige part.

Jeg tror det er fullt mulig å lære av spill. Man kan sikkert lære noe taktikk innen sport, noen elementer av hvordan en bil oppfører seg gjennom bilspill/simulatorer og til og med teori i krigføring. Men ikke noe særlig mer enn hva man kan lese ut av en bok. Til tross for at jeg har spilt mange timer fotballspill gjennom tidene blir jeg fortsatt ikke med på bedriftsfotballen, for jeg kan jo ikke spille fotball med æren i behold. Selv om jeg altså har vært toppscorer utallige ganger i min «karriere». I tillegg er jeg en racer med de fleste biler, jeg kan lett fly det meste av fly, fra småfly til de største Airbus og Boeing, helikopter er en lek og så videre. Alt dette i tillegg til å kunne betjene de fleste skytevåpen. Riktignok bare med tomler og fingre, men pytt pytt.

I likhet med mange andre har jeg også tilbrakt en del timer på skytebanen under førstegangstjenesten min. Jeg fikk ingen aha opplevelser der for jeg forventet faktisk ikke at det å skyte i spill var det samme som i virkeligheten. Det er det ikke.

Om krigsspill lærer oss noe som helst, så er det at vi dør ofte i krig. I hvert fall gjør jeg det. Men så er også her virkeligheten en ganske annen. I virkeligheten dør vi jo som kjent bare én gang, så er det ”game over”.

Har man problemer med å skille dette er kanskje problemet større enn spillene man er redd for?

Magiske dealere på byen

Mens jeg var inne å handlet bøker på Mammutsalg var det en liten gruppe mennesker som ropte og bar seg noe veldig utenfor. De stod tettere enn håndballspillere i pausen, og drev med dealing. Det rare var at de ikke så ut til å skjule det i det hele tatt. De kranglet om prisen, og det kunne tyde på at et slagsmål var nærstående. -Det er alt for dyrt, roper en. Det var tydelig uenighet i gruppen.

Ettersom de er ganske høylytte og brautende blir jeg nesten usikker på om det er uforsiktig av meg å gå forbi dem. De står jo rett utenfor butikken. Men jeg tar sjansen likevel, det er jo tross alt ikke en mørk bakgate dette. Idet jeg går forbi kaster jeg et raskt blikk inn i gruppen. Jeg får et glimt av varene. Dette gjenkjenner jeg. Dette har jeg vært borti før. Men jeg handlet ikke her, og solgte heller ikke her.

Så dette er altså et marked ukjent for meg. Det er her de kjøper og selger Magic kort. Og jeg som solgte de på QXL. Gateprisen er jo garantert høyere.

Playstation 3 er heller ikke feilfri

Det er ikke bare Xbox 360 som har noen feil i maskinvaren sin. Den fryktede Ring Of Death er noe alle Xbox 360 eiere er redd for å få. Jeg lånte en Xbox 360 som fikk dette andre dagen. Kjipt.

Jeg kjøpte meg nylig en PS3 og har vært en strålende fornøyd eier. Frem til denne helgen. For i helgen sluttet nemlig Blueray spilleren å virke. Jeg er visst ikke alene om dette. Likevel er feilprosenten for PS3 ganske lav, så vidt jeg vet. Jeg eier ikke en eneste Bluerayfilm, men får heller ikke spilt spill eller sett på vanlige DVD’er lenger. Jeg har jo også en egen DVD-spiller, men den er på service. Sony det og, forøvrig. Nå skal DVD-spilleren gjenforenes med PS3′en hos Sony. Håper dette går fort, for nå får jeg ikke sett hverken serier eller filmer hjemme. Trippe trippe trippe…

For dere andre som har PS3 (og har en viss kjennskap til hvem jeg er) er brukernavnet mitt, overraskende nok, XmasB.

Men Sony skal få skryt for muligheten til å ta backup av lagrede data. Det var bare å sette inn en minnepinne og kopiere ut. Enkelt og greit.

Magic kort til salgs

Magic the GatheringPå fredag ryddet jeg så vidt i en av bodene mine. Jeg måtte rydde plass til et skap jeg ikke lenger skal ha i leiligheten, og trengte plass. Til tross for en ung alder, og liten leilighet, har det samlet seg opp mye rart der nede. På ene hyllen fant jeg noe jeg fullstendig hadde glemt. En Nike-eske full av Magic-kort. Jeg spilte mye Magic for en god stund siden, da jeg var geek på et helt annet nivå enn idag. Det gikk mye i spill dengang. Ã…rene gikk, og heldigvis er jeg ikke lenger den samme nerden.

Goblin recruiterDet er en stund siden jeg telte over kortene, men jeg mener å huske det var rundt 3000 av dem. Tre tusen kort. Den gang vi fant løse kort i en eske på Outland kostet de vel en krone stykke. Stort sett bare verdiløse kort, ettersom de hadde blitt lett gjennom utallige ganger tidligere. Betyr dette at kortene mine er verdt 3000 kroner? Neppe… Et kjapt søk på finn.no gir meg nøyaktig null annonser på Magic kort. Jeg er ikke overrasket. Neste logiske sted er selvsagt. EBay. Der finner jeg ikke overraskende en hel haug med annonser. Kanskje jeg skal legge dem ut der. Eller kanskje ikke. Noen som har lyst på en eske full av kort? Name your price.

Kortene ligger til salgs hos QXL.no Kortene er solgt.

Gladiatus

Jeg fikk en link av M@rqs som lurte meg inn i spillet Gladiatus. Av en eller annen grunn lurte han meg inn i en dansk versjon, men jeg byttet til den norske ganske fort. Gladiatus er et typisk nettspill hvor man skal gjøre forskjellige ting etter noenlunde sanntid. Som med mange andre spill av denne typen er det mulighet for å betale litt for å få noen fordeler. Jeg går ut i fra at ikke altfor mange gjør dette, så det betyr kanskje ikke så mye.

Spillavhengig?

Jeg er glad i å spille. Faktisk så glad at jeg gjerne kan sitte flerfoldige timer i strekk med et godt spill. Flerfoldige betyr her et tosifret antall timer. Det siste året har jeg nesten ikke spilt noe som helst.

For rundt et år siden sa jeg opp min konto på World of Warcraft. Av følgende grunner: -Jeg brukte for mye tid på det -Jeg neglisjerte viktigere ting -Jeg gikk lei

Nå spiller jeg ingenting. Ikke mye i alle fall. Jeg har noen spill installert på den gamle stasjonære, men den skrur jeg på maks en gang i måneden. Og da sitter jeg mest med bilder og video likevel. Jeg trives bedre i stua med laptopen i fanget. Den duger ikke noe særlig til spill, men det savner jeg sjelden. Jeg leser artikler og surfer rundt. Og ser på tv samtidig. Spiller hele natta Like før jeg sa opp min WoW-konto hadde jeg flere «diskusjoner» med kona mi om spilling. Hun syntes jeg brukte for mye tid på spill, WoW spesielt. Det syntes ikke jeg. Hun hadde rett. Men dette innså jeg først lenge etter at jeg hadde sluttet å spille. Nå vi bruker mer tid sammen, på godt og vondt, og jeg savner absolutt ikke mine dager i Azeroth (var det ikke det det het?).

Jeg kjenner flere som fortsatt spiller mye World of Warcraft. Noen spiller «bare» noen timer hver dag. Noen spiller tilsynelatende det meste av fritiden sin. Og de synes stort sett ikke de spiller for mye noen av dem. Dette til tross for at koner, samboere og kjærester sier det motsatte. Det faktum at partneren sier ifra burde være et greit tegn egentlig. Men som nevnt, jeg klarte faktisk ikke selv å forstå dette. De som er single, tar det kanskje ikke så nøye? Det er jo sosialt å chatte med andre i spillet er det ikke?

Nylig hadde vi besøk av en gammel venninne av kona (gamle venner, altså, hun var ikke så gammel). Hun fortalte om typen sin, som brukte mange timer daglig i spillverdenen. World of Wacraft. Hun hadde nesten sluttet å klage til ham, fordi det likevel ikke nyttet. Han fortsatte like mye uansett, og kunne ikke forstå hvorfor det var et problem. Men det er klart det er et problem når hun prøver å si ifra? Jeg kjente meg fort igjen i rollen som den ignorante spilleren. Vi snakket litt om det, og fortalte hvordan vi hadde løst det samme problemet tidligere, om enn i litt mindre skala. Det var tydelig at hun satte pris på å snakke med noen som kjente til problemstillingen. Og for min del var det veldig interessant å snakke med noen som opplever den overdrevne spillingen på samme måte som min kone gjorde.

Det er lettere å forstå problemet i ettertid. For jeg følte aldri at jeg hadde et problem med spill. Jeg brukte ikke for mye tid på det, og jeg kunne legge det fra meg når som helst. Det var i alle fatt det jeg selv trodde på. Faktum er at jeg brukte mange timer daglig på det verste, og så frem til dager hvor jeg var alene, for da kunne jeg spille enda mer uten dårlig samvittighet.

Jeg tror mange par har gått gjennom det samme som oss. Det er tross alt en del av pakka når du blir sammen med en nerd. Addicted to games

Guilty Pleasures

På radioen i dag pratet noen om «guilty pleasures». Det var snakk om ting man egentlig likte, men ikke kunne fortelle til offentligheten. Dette syntes jeg egentlig er litt interessant, fordi alle har jo noe man ikke ønsker at alle andre skal vite. Jeg snakker ikke om bilder på en stjålet mobil, men ting man liker å gjøre eller nyte. For det er vel egentlig snakk om å nyte noe man ikke vil fortelle andre. Som musikk ingen andre liker for eksempel.

Og det er jo kanskje ikke så kult når kompisene finner ut at du digger Paris Hilton. Ikke dama, men musikken. :)

Personlig tror jeg ikke det er så mye jeg liker som jeg bør skamme over. Men noen ting synes kanskje noen er litt rart. For eksempel elsker jeg tegneserier og tegnefilmer. Jeg og kona samler på Disney klassikere. Ettersom det er to om det, pleier jeg å si at det er kona som samler på dem. Men jeg er nok litt skyldig selv. Jeg kan godt sitte lenge å se tegnefilm på en lørdagskveld. Det er bare kos. Men jeg kan også så en blodig grøsser eller en hvilken som helst god spillefilm, så misforstå meg ikke. Jeg er ikke helt soft.

I musikkverden hører jeg på det jeg liker. Og det er vel egentlig det. Spørsmålet «Hva slags musikk liker du?» synes jeg er vanskelig å svare på. Jeg hører på så mangt. Noe profilen på last.fm også vitner om. Noen ganger sitter jeg også kanskje å trommer til en låt som jeg egentlig ikke liker. Som for eksempel den som ligger øverst på vg-lista nå. Jeg har ikke engang sett etter hvilken låt det er. Sannsynligheten for at jeg liker den er minimal. Og skulle du komme i fare for å lese dette om ett år gjør det nok liten forskjell. Poenget er at man ofte sitter å digger til noe man egentlig ikke liker. I alle fall vil vi ikke innrømme det.

Nå driver jeg å laster ned Battlefield 2142 som jeg vant for en liten stund siden. Jeg gadd aldri laste det ned selv, fordi jeg tvilte på at pc’en klarte å kjøre det i grei oppløsning. Nå er jeg blitt hekta etter noen timer hos bror, og må finne ut om oppgradering av pc ikke er så langt unna likevel…