XmasB

Som så mange andre har jeg kastet meg på Twitter. Vet du ikke hva Twitter er? Da har du nok ikke fulgt helt med i det siste. Kortversjon: Twitter lar deg skrive en kort melding (maks 140 tegn). Typisk brukes dette på samme måte som Status i Facebook og lignende nettsider; man forteller gjerne hva man holder på med, eller hva annet man måtte ha på hjertet. Du kan kan også poste linker og svare på andres kvitring (tweets).

Et annet begrep som har blitt brukt mye er “mikroblogging”. Altså bittesmå bloggposter. Om “Urk, jeg skulle ikke ha spist den siste pizzabiten…” kvalifiserer til blogging kan diskuteres… Jeg bruker heller Twitter til å spre bloggen til flere lesere.

Ettersom jeg aldri har brydd meg statusfeltet i Facebook syntes jeg opprinnelig Twitter virket omtrent like teit. Men det har en verdi likevel. Nå følger jeg med på et fåtall andre Twittere, og det hender det dukker opp fornuftige ting. Men det meste er relativt uinteressant for folk flest, omtrent som status i Facebook altså.

Men nå bruker jeg statusfeltet i Facebook også. Jeg har nemlig koblet herligheten sammen. Og ikke bare Twitter/Facebook. Neida, jeg sprer det gode budskap lenger enn som så. Jeg har nemlig en forent Twitter, Facebook, Plaxo Pulse og XmasB.com. Og noen andre jeg ikke kommer på i farten. Endrer jeg hvilken som helst av disse endres det videre hos de andre. Og det igjen gir jo selvfølgelig ringvirkninger. Når jeg poster et nytt innlegg i bloggen her, dukker det også opp i Twitter. Og dermed også på Facebook og de andre. Det gir noen ekstra lesere, som kanskje ikke følger bloggen via RSS.

Hva det blir av Twitter i fremtiden er ikke godt å si. Det kan hende det forsvinner like fort som det kom (for over et år siden var første gangen jeg hørte om det, men da virket det altså ganske teit). Det kan også hende det blir det store i mange år fremover. Uansett kan du følge meg på mitt vanlige nick: XmasB.

Jeg fikk en mail for noen uker siden med en hyggelig invitasjon til Facebook.com. Facebook var ikke noe nytt for meg. Jeg hadde bare valgt å styre unna hele greia fordi det virket utrolig barnslig. Ettersom jeg allerede er registrert på linkedIn.com, tenkte jeg at det skulle holde av sosiale nettverk. Men neida. Vi trenger visst et nettverk som er mer “sosialt”. Et nettverk hvor vi kan fortelle alle og enhver hva vi foretar oss. Hele tiden. Som om vi ikke har nok av disse sidene fra før. Såkalte Social Networking Sites.

Jeg har tidligere sagt nei til flere typer av disse nettverksgreiene:
Twitter.com, en tjeneste som så vidt jeg forstår går ut på å fortelle omverdenen absolutt alt av små uinteressante detaljer om deg selv og hva du gjør. Meldingene du skriver inn der havner på forsiden av twitter. Dermed kan alle gå inn å se at Hugo1973 skriver “Listening to Country Music and watching Oprah on mute”. Reallly.

Hi5. Jeg har ingen anelse om hvordan den fungerer, hva den egentlig inneholder eller noe som helst om den for den saks skyld. Det første jeg tenkte når jeg så mailen om den var: “Styr unna, og la pc’en din leve i fred”. Hjemmesiden ser ut som om en den tilhører myspace.com.

Ah. MySpace. Denne fantastiske samlingen med hjemmesider som utelukkende ser ut til å bestå av 12-åringer. Jeg kommer aldri noensinne til å forstå hvordan det eventyret endte så godt. For de tidligere eierne av siden altså. De er søkkrike etter at de solgte skrapet. Jeg er faktisk registrert der (jeg måtte det for å se siden til en… uhm… venn).

Andre sider jeg har fått invitasjoner har gitt meg masse spam og uønsket epost. Dette til tross for at jeg ikke engang har meldt meg inn. Det holder jo at venner inviterer meg. Takk skal dere ha, alle som en.

[Hehe, der logget Jacob seg inn å Messenger med den veldig passende teksten "Jacob - Nei, jeg er ikke på facebook!". lol.]

Noen nettsider har jeg likevel registrert meg på. Disse inkluderer følgende:
LinkedIn, last.fm, Flickr, 43Things og sikkert et par til som jeg ikke kommer på i farten. Noen mer vellykkede enn andre.

Tilbake til facebook.com. Jeg har registrert meg. For de som kjenner meg, så er det bare å legge meg til. Kjenner du meg ikke, så er det nok ikke så nøye, er det vel?

Det virker nemlig som om det går litt sport i å ha flest “venner” på facebook. Jeg har fått et par invites fra folk jeg ikke har sett på nesten 10 år. Hyggelig det, for all del. Har jo til og med pratet litt med noen av dem etter at de la meg til. Men hvem er han karen som jeg ikke kjenner igjen. Kjenner han meg? Han har noen hundre venner på lista si, så han virker som en trivelig kar… Sikkert en intim vennegjeng det der, tenker jeg.