XmasB

Dagbladet har i dag en artikkel om menn som angrer at de har sterilisert seg. Det dreier seg først og fremst om menn som ønsker å få flere barn etter å ha stiftet ny familie. Artikkelen er forsåvidt grei nok den. Jeg har ingen problemer med å forstå at menn angrer, og jeg har heller ingen problemer med å forstå valget de allerede har tatt. Ikke alle ønsker barn, og ikke alle ønsker flere barn enn de har. Personlig synes jeg også det er litt synd å se at stadig flere får barn i svært så voksen alder, gjerne etter at de også har blitt besteforeldre. Ã… se for meg faren min som 80-åring på konfirmasjonsdagen synes jeg er deprimerende tanke. Enda mer deprimerende ville det vært om han ikke hadde kunne oppleve å kjenne meg i voksen alder, rett og slett fordi årene hadde tatt ham igjen… Slik er det heldigvis ikke.

Det kan være mange grunner til at en mann ønsker å sikre seg mot flere barn. Det mest åpenbare er selvsagt at han allerede har de barn han ønsker, men det kan også være andre grunner. Selv har jeg foreløpig heller ingen planer om flere barn, men venter nok noen år før jeg går så drastisk til verks som å kombinere testikler og svært så skarpe gjenstander. Men tanken er ikke fullstendig fremmed heller, og jeg kan godt se for meg at det kommer til det en dag. Under full narkose selvsagt (jeg ville nok besvime under en slik prosess uansett).

Det jeg derimot reagerer på i artikkelen er kommentarene som har dukket opp under. Dette er jo ikke nytt fenomen på internett, men jeg blir likevel litt overrasket over hva folk presterer å komme med i slike diskusjoner.

Et par sitater ( det er enda en fersk artikkel, så her dukker det nok opp mange “visdomsord”):

Ã… sterilisere seg er vel omtrent like smart som å få en tatovering av navnet på kjæresten.

Til mann med tre barn som har tatt valget å sterilisere seg:

Du er ikke en mann!!!

En tatovering av kjæresten sin er nok ikke helt det samme som å kastrere seg, men om den tatoveringen kommer etter 20 år sammen ser jeg heller ikke problemet med det. De færreste steriliserer seg i samme alder som man velger å tatovere “Turid” på overarmen. Jeg tror faktisk de som velger å sterilisere har tenkt godt gjennom, og også tatt en samtale med familien sin om det (eller de rett og slett ikke ønsker å få barn). I motsetning til en på tjue år som tror at kjærligheten med Turid varer evig med andre ord. Et barn satt til verden kan du ikke bare gå fra.

Ã… hevde at en som har valgt å sterilisere seg ikke er mann er heller ikke spesielt gjennomtenkt. Enhver mann som frivillig lar en fremmed gå løs på utstyret hans med skarpe gjenstander har all min respekt, selv om valget kan virke litt merkelig for mange. De fjerner jo tross alt ikke manndommen, de bare sørger for at den ikke blir spredd til øst og vest. Så i tillegg til å være modige, vil jeg også påstå at det kan være en veldig klok handling. Det er nok av barn uten fedre i verden.

Pensjonister som ønsker seg kjærlighetsbarn har jeg lite til overs for. Ã… sette et barn til verden er ikke uten ansvar. Det er et valg som som følger en gjennom hele livet, på godt og vondt. Da er det også fint om man faktisk lever lenge nok til å kunne være der for barnet.

Jeg kjenner ikke mange som jeg vet har tatt skrittet med å sterilisere seg (det er kanskje ikke en ting de fleste roper høyt om), men jeg kjenner noen. Ingen av dem har angret seg foreløpig, og de har tatt dette valget basert på mye tankevirksomhet sammen med familien sin.

Av de som senere ønsker å reversere prosessen, altså refertilisere seg, ser jeg for meg menn som enten har tatt avgjørelsen for fort, eller som av egoistiske grunner ønsker seg enda flere barn. Det finnes selvfølgelig unntak til dette, men har du tre barn fra før, trenger du vel egentlig ikke enda et barn i en alder femti år?

Ifølge SSB er det forøvrig menn alderen 35-39 som oftest steriliserer seg. I 2003 var antallet menn som utførte sterilisasjon 3155. Moralen er uansett klar: tenk godt gjennom før du steriliserer deg. Det er dumt å angre. Det er også dyrt og uten garantier å reversere prosessen. Men er du sikker, har unger fra før, og nærmer deg en alder hvor flere unger ikke virker aktuelt, ja, da har du min fulle støtte.

Ønsker du flere barn etter en slik operasjon finnes det nok av barn som ikke har et hjem. Ã… adoptere er et valg mange ikke tenker over. Det er synd. Istedet går mange til ekstreme skritt for å få sitt eget barn, men det kan vi diskutere en annen gang.

Igår stilte jeg like uforberedt som ifjor. Det var Halloween igjen, og det ringer på døra. Jeg tenkte ikke på hva dette kunne være og åpner, dum som jeg er. Der blir jeg møtt av to små monster. Og en stolt pappa som passer monstrene sine. Jeg kom på at jeg hadde litt sjokolade i skapet og løp for å hente. Da jeg kommer tilbake var det plutselig ikke bare to unger lenger, men ni. Alle med åpne poser holdt av strekkende hender. Jeg deler ut sjokolade til småfolket, snill som jeg er.

Men så fikk jeg lyst på sjokolade også. Så jeg henter resten av sjokoladen i skapet og setter meg til rette i sofaen. Det ringer på døra igjen. Flere monstre.

-Dessverre, det kom så mange små søte monstre istad at jeg er helt tom.

Noe skulle jeg ha for meg selv og. Jeg tror jeg hadde nærmere 30 unger på døra igår. De tar hele åsen mistenker jeg. Alle borettslag og hus i flere kilometers radius. Noen går gjerne flere ganger, i forskjellige kostymer. Neste år åpner jeg ikke døra. Ifjor ble det nemlig mer sjokolade til meg.

I dag er det som de fleste har fått med seg Halloween. I alle fall er det det på andre siden av Atlanteren. Her er det egentlig bare 31. oktober.

Og ungene står tilsynelatende i kø på døra mi. Jeg har åpnet for fire. Og kikket på resterende fem gjennom kikkhullet. Gadd ikke åpne lenger…

Av en eller grunn kommer de på døra mi og ber om godteri. “Knask eller knep” sier de. Eller “Trick or treats”, hvis de er litt ekstra amerikanske av seg. Uansett er det nettopp det. En amerikansk tradisjon. Jeg er norsk. Og selv om flere av ungene på døra ikke er helt norske i hudfargen, er de sannelig mer norske enn amerikanske. Jeg hadde lyst til å forklare ungene hvorfor jeg har ikke godteri å gi dem på en tirsdag, men orket ikke begynne på å overtale en unge hvorfor de ikke skal få godteri. Det hadde vært en tapt sak uansett.

Med andre ord er godteriet mitt fortsatt trygt.

I år hadde i alle fall 8 av 9 unger kostyme. Det er en klar forbedring fra i fjor når de ikke gadd det engang.