Stikkordarkiv: Vold

I Know Kung Fu

Jeg gikk på judo en kort stund som barn. Sånn i ettertid ser jeg at dette var bortkastet tid, for jeg hadde jo allerede lært meg Karate etter å ha klokket mange nok timer med International Karate+…

Slik resonnerer avisene og journalistene seg frem tydeligvis. Nok en gang skal media fortelle oss hvordan voldelige spill avler voldelige personer og påvirker mange av oss til å ville andre vondt. Gjennom skyte- og krigsspill kan vi trene opp oss opp til å bli erfarne militære, uten å engang ha tatt i et ekte våpen. Kan dette stemme?

Interressen for spill er forskjellig. For noen er spill en barnslig greie som man ikke helt forstår seg på, mens for andre kan det være et problematisk område fordi man ikke klarer å slå det av. For de fleste er det noe imellom. De aller fleste av oss liker å spille i en eller annen form, enten det er på en datamaskin, konsoll, brettspill eller til og med sport. Ja, for sport er da også spill er det ikke? For meg er spill noe jeg liker å gjøre for å koble av en gang iblant. En slags hobby, som i likhet med mine andre interesser, må være i balanse med resten av det som utgjør hverdagen min. Det betyr at jeg ikke ønsker å la det gå utover familie, jobb, venner eller andre viktige deler av livet mitt. Det samme kan jeg også si om min interesse for foto. Det må være balanse. Samtidig forventer jeg til en viss grad forståelse for at dette er noe jeg liker å bruke tid på.

Det er altså tv- og dataspill som er synderen i øyeblikket. Tidligere har det vært bøker, film og musikk som har vært den store trusselen. For å nevne noe.

Elvis Presley ble av mange fremstilt som djevelen selv med musikken sin, og mange var ikke bare bekymret for de moralske effektene den hadde, men betraktet han som en fare for rikets sikkerhet. Om heavy metal ble det sagt at man kunne spille platene baklengs og høre djevelens budskap. I dag er har vi grupper som fremfører langt mørkere musikk med i Melodi Grand Prix og kristen heavy metal. Det er med andre ord langt mer akseptert enn hva noen kunne tro for bare kort tid siden.

Filmer har gått langt i sjokkere, skremme og vise oss mest mulig realistiske scener innen krig, vold og brutaliteter. I min oppvekst så jeg The Crow som fort ble en favorittfilm for meg og mange andre. Mine foreldre så også denne filmen en kveld, og dagen etter fant jeg filmen liggende på bordet med en lapp ”Denne skal ikke lillebroren din se!”. Kanskje er det nettopp dette som er det største problemet, at foreldrene ikke engasjerer seg nok?

Det finnes mange filmer som er mye verre enn The Crow, og de har da også fått kjørt seg gjennom mediaoppstyr flere av dem. Eksempelvis Saw-serien. I oppveksten min hadde vi Hellraiser, Childs Play og flere. Likevel ble det folk av oss også.

Men så var dette med spill da. Mange mener at siden man tross alt styrer hva som skjer på skjermen har dette en mye større påvirkningskraft enn noe annet. Og det har de kanskje også rett i. Personlig tror jeg det er veldig individuelt hvordan dette påvirker oss. Noen blir mer påvirket enn andre, og noen har store problemer med å legge vekk spillene. for de aller fleste er ikke dette et problem. Det samme kan sies om så mangt, for eksempel alkohol, røyk, sosiale medier eller trening.

Det er mye forsking rundt effekten voldelige spill har på oss, uten at vi har fått et endelig svar. Noen rapporter forteller oss at vi blir mer voldelige av spill, noen sier vi faktisk blir mindre voldelige ettersom vi får det ut av systemet i spillet, mens de fleste ikke ser ut til å konkludere med noen ting som helst. Det er vanskelig å vite man skal tro på, men enda vanskeligere å forstå noe man ikke kjenner til selv. Og det er jo som oftest de som ikke kjenner godt til sjangeren som peker den ut som den skyldige part.

Jeg tror det er fullt mulig å lære av spill. Man kan sikkert lære noe taktikk innen sport, noen elementer av hvordan en bil oppfører seg gjennom bilspill/simulatorer og til og med teori i krigføring. Men ikke noe særlig mer enn hva man kan lese ut av en bok. Til tross for at jeg har spilt mange timer fotballspill gjennom tidene blir jeg fortsatt ikke med på bedriftsfotballen, for jeg kan jo ikke spille fotball med æren i behold. Selv om jeg altså har vært toppscorer utallige ganger i min «karriere». I tillegg er jeg en racer med de fleste biler, jeg kan lett fly det meste av fly, fra småfly til de største Airbus og Boeing, helikopter er en lek og så videre. Alt dette i tillegg til å kunne betjene de fleste skytevåpen. Riktignok bare med tomler og fingre, men pytt pytt.

I likhet med mange andre har jeg også tilbrakt en del timer på skytebanen under førstegangstjenesten min. Jeg fikk ingen aha opplevelser der for jeg forventet faktisk ikke at det å skyte i spill var det samme som i virkeligheten. Det er det ikke.

Om krigsspill lærer oss noe som helst, så er det at vi dør ofte i krig. I hvert fall gjør jeg det. Men så er også her virkeligheten en ganske annen. I virkeligheten dør vi jo som kjent bare én gang, så er det ”game over”.

Har man problemer med å skille dette er kanskje problemet større enn spillene man er redd for?

Får jeg lov til å banke en av naboungene?

Jeg skal selvsagt ikke banke noen. Men det har kokt i meg siden vi skulle dra på hytta fredag ettermiddag. En av ungene har skylden.

Det begynte noen timer før vi skulle dra. Det var mye bråk i gangen, noe som slettes ikke er uvanlig ettersom naboungene tror det er et ekstra oppholdsrom. En av ungene banket hardt på døren vår, og løp ned trappa. Kona åpner døren og spør hva det er som foregår. Ingen svarer selvsagt. Ungene er stille, for de vet at dinosauruser voksne ikke ser dem om de ikke rører seg eller gir fra seg lyd. Greit nok, vi tenker ikke mer over det. At noen av ungene har begynt å mislike oss etter utallige forsøk på å få dem til å forstå at det er utrolig lytt i gangen overrasker ikke. Men å respektere våre ønsker om å ikke å oppbevare seg unødig i gangen (som altså er utrolig lytt) kommer ikke på tale. Kona snakker så vidt med nabogutten uten at det ser ut til å hjelpe stort. Det meste preller av på tenåringsgutter.

Det er ikke det at de ikke skal få lov til å bevege seg i gangen heller. Det er bare det at de bruker dette som et eneste stort rom hvor de kan sitte i trappen og snakke sammen. De snakker egentlig ikke, de roper og gauler til hverandre.

Det blir ihvertfall stille der ute. De skrikende ungene har omsider forduftet og vi hører ikke mer til dem. Men de har ikke bare sneket seg forsiktig unna. Idet vi skal dra oppdager vi at ikke alt er som det skal. Barnevognen til datteren min står nemlig i nederst i gangen, og den har de ikke latt i fred. Den er full av brus eller saft, og vi må kaste både skinn og dyne på vask. Selve posen som hører til vogna er gjennomvåt av den klebrige væsken, og vi kan ikke ha ungen vår i den. Utrolig kjedelig start på det som skulle bli en koselig påskehelg på hytta.

Heldigvis har vi både ekstra skinn og dyne, så vi får tatt det med oss. Vognen lar vi være igjen, men tar med den løse posen som hun kan ligge i. Den må også vaskes ren før vi kan bruke den, men det gjør vi på hytta. Det skulle ta nærmere en time før vi var klare til å dra. Dette inkluderer å få storesøsteren til naboungen til å ringe sin bror (det er hans venner som står bak) og krangle med de. Ingen vet noe om dette selvsagt, og det er ikke engang hans venner som har vært her. Som om vi ikke vet hvem som kommer og går her. I løpet av få minutter har vi blitt servert flere løgner av både bror og søster. Blant annet klarer han å fortelle at han ikke har vær hjemme i hele dag, til tross for at kona mi snakket med han for under to timer siden. Vi prøver å forklare at gutten har et visst ansvar for ungene han tar med inn i oppgangen, men det går ikke inn. Til slutt må vi dra.

Nå gjenstår det bare å snakke med gutten som vi mistenker står bak udåden. Og så foreldrene hans, for vi har ingen tro på at den ufordragelige dritten gutten vil innrømme noe. Forrige gang vi kjeftet på han gliste han bare til oss, og slang spydigheter til kona mi. Men det kan nok hende at han forsnakker seg, eller løper når vi oppsøker han. Da er det ingen tvil. Forhåpentligvis er foreldrene hans greie å snakke med, selv om jeg mistenker at noe mangler i den avdelingen også. Drittunger vokser ikke på trær, de blir avlet frem.

Happy slapping – for dummies.

Mennesker er noen dumme dyr. Dessverre kan vi også være noen slemme dyr. Det er lenge siden jeg sluttet å «bry meg» noe særlig med nyhetene. Når man får så mye dårlige nyheter inn over seg hver dag, blir det vanskelig å bli sjokkert hver gang. Uskyldige mennesker dør i hopetall hver dag i kriger, sult og ulykker. Det er vanskelig å ta inn alt, så man stenger det litt ute.

Men når jeg leser i dagsavisen om barn som mishandler andre barn for å lage film blir jeg ikke sjokkert. Jeg blir oppgitt og lei meg. Fenomenet er på ingen måter nytt (Marqus har nevnt det flere ganger i sin blogg, her og her), men det er så bare så dumt. Småunger som ikke tenker over hva handlingene deres fører til, og hvilke konsekvenser det vil gi både for dem selv og deres ofre.

Det er ikke så rart jeg liker dyr mer enn mennesker noen ganger.